|
| VILLSVINJEGERFORENINGENJeff stryker seg over den falmede tatoveringen på overarmen. Når han ikke jakter, jobber han som skogsarbeider. Hogger tømmer, tynner, rydder bush og planter furu.
En stor del av mannfolka over 30 er tatovert, som regel flere tatoveringer. En del kvinner også. Han skygger med hånda, myser og lar blikket gli over åssiden som mer og mer kommer i skygge før han ser på meg og fortsetter;
—New Zealand grisejegerforening med månedlig medlemsblad oppgir at det 25.000 grisejegere. Om hver av disse skyter fire griser i snitt, blir det 100.000 griser pr år. Foreningen står for diverse konkurranser og sosiale evenementer. Konkurransene handler om å ta det største svinet i løpet av to dagers jakt. Førstepremien er fra $1.000,- og oppover
Dessuten er det fotokonkurranse i medlemsbladet om beste action bilder av villsvinjakt. Det regnes som usportslig å bruke mer enn fire hunder på en gris. Derfor publiseres ikke slike bilder. UT PÅ LETINGHvor er de to siste hundene? De to ser det sannsynlig at de har funnet en gris som ikke ville stoppe med det første, og at de nå muligens har kontakt så langt vekk at vi ikke kan høre dem.
Vi deler oss. Jeff og jeg forsvinner ned i skogen. Kompisen går langs veien til den andre siden av åsryggen.
Grisene har rotet opp skogen med nesegryggen over store områder. Masser av ekskrementer, men ingenting er ferskt. Det er litt vanskelig å se hvor gammelt det er, når man er vant med å jakte i langt kaldere klima.Vi kommer ut på en grønn rydning. — Her pleier det å være vann, en skikkelig sump hvor grisene storkoser seg, men den er tørket ut i år.
Hunden holder seg rundt bena våre. Ingen fersk grisevitring. Villsvinene er ikke er aktiv om dagen, og det er neppe igjen mer vitring fra i natt, så hundene må tråkke opp grisen i dagleie for at det skal bli resultater. Bare minutter senere forsvinner Jeffs lysebrune hund ut. Det siste vi ser er frysemerkingen på låret i det den glir inn i krattet. Et par minutter senere kommer skjellingen. Først noen spredte gnell, så er det fast stand. Det kommer mer engasjement i skallet. Jeff lytter med en konsentrert mine. Kniven henger sammen med knivstålet i den myke lærsliren midt bak på ryggen. Det er det eneste våpnet vi har med oss. Kniven er faktisk ganske ukvass, men bladet er temmelig tynt. Nesten som på en filetkniv, så den glir lett inn mellom ribbeina.
— Den største som er tatt i dette distriktet i år veide 227 kilo.Det blir stille igjen. Grisen har kommet seg unna. Det knekker i kvister 20 meter til høyre.
—Nå får du kanskje et brukbart bilde!
Vi står på en delvis gjengrodd traktorvei med 15 meters sikt gjennom undervegetasjonen i blandingskogen av nordisk furu og palmer fra nordlige stillehavsøyer. Så sannelig, grisen kommer baksende og krysser veien syv, åtte meter foran oss. Hogstavfall og kvistkvas hemmer den ganske ille. Den 30-40 kilo store grisen virker klumpete der den kommer. For mørkt med 100 ASA film i den dunkle skogbunnen, men prøver likevel med noen blitsbilder.
|
Bok anmeldelse
Google Books
|
