UTEN EN SJANSE

Da begynner hornmusikken å spille. En mengde hunder skjeller. Kort etter hører vi grisen grynte og skrike i sinne. Omtrent som i et Skandinavisk grisefjøs når det skal lastes i salgslagsbilen for transport til slakteriet.
Vi småløper gjennom krattet. Snubler og sklir ned skrenter. Hopper over gamle leirras. Baner vei gjennom palmer og bregnekratt med armer og bein. Ikke mye av vegetasjonen her som er opprinnelig. Furuene og tornekrattet stammer fra Europa, palmene og de store løvtrærne fra Afrika og mye av de andre buskevekstene er heller ikke opprinnelige. Et land nesten som kvinnfolka i Hollywood. Det meste er fiffa- og stæsja opp. Juks og illusjonsmakeri. Lite ekte og opprinnelig.
Grisen grynter og skriker. Hundene bjeffer. Det er langt ned i den dype bekkedalen.Løvkronene på de høye trærne filtrere lyset. Bare dunkle grønne stråler slipper gjennom. Atmosfæren er som hentet ut av en scene i Aokalypse Nå. Heldigvis er det hverken slanger eller andre skumle ting her.
Kortpustede, ikke bare på grunn av løpeturen, når vi fram. Det tette løvtaket gir et spesielt grønnsvart lys over grunnfjellet, steinblokkene og vannet nede i bunnen av slukten. Det lukter våt grønske. Svaberget jeg står på er sleipt av grønske og fuktig mose. En lummer rå kveldstemning. I bunnen av kløften er det grønske på de uslepne steinene. Bekken er meteren bred, men bare noen desimeter dyp med stein og grunnfjell stikkende opp. Vannet er blitt mudderet og gjørmete av den ulike kampen. Der, i det pisslunkne vannet står grisen. En flokk hunder har bitt seg fast i benene, ører, kinn og nese. Den er helt fastlåst. Kraftig hundekjever holder den i et stålgrep. Bare to av hundene er våre. De andre må tilhøre andre jegere, men hvem? De har bitt kraftig i armhulen og i hasene på den. De fremmede hundene har begynt å spise varmt kjøtt. Jeg får tribuneplass fra det sleipe svaberget over bekken. Jeff tar tak i halen og det ene frambenet og med et lett rykk legger han den kontrollert på siden, som en sau på slaktebenken. Den omlag 40 kilo tunge grisen har ikke en sjanse. Dens sakseaktige sylskarpe tenner, de fryktinngytende våpnene er desarmert i hundenes stålgrep. Jeff setter det ene benet over snyteskaftet på grisen, trår trynet mot marken og slipper halen. Først nå trekker han kniven som har hvilt i slira på korsryggen. Kniven finner veien selv mellom to ribbein bak armhulen og når målet — hjertet. Jeff bommer litt. Det tar litt tid før grisen ligger helt stille og lydløs.
— Normalt blir de stille med en gang. Mulig at hundene hadde tygget så lenge på den var helt i sjokk; sier Jeff. — Vil du ha noe av kjøttet? Den er ganske opptygget av bikkjene, og det blir et helvete å bære det opp gjennom bushen herfra. Snart er det forpult mørkt også og da vil jeg helst være på veien.

Dette nettstedet er
laget av papirboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her