Store gutter — mye mat

Ved venstre skulder sitter er dame mellom 60 og 70, og hennes mor. Da flyvertinnen snakket engelsk til henne og jeg ymtet frampå at hun er Russisk, ble hun indignert.
— Hun er ikke Russisk, kom det vennlig fra stewardessen.
Vi har prøvd å kommunisere. Mitt Russiske ordforråd er på omlag 10 ord, hennes litt større.
Under måltidene får jeg omlag halvparten av deres mat. Om de er småspiste, sære i matveien eller ønsker å være gjestfrie, er jeg ikke sikker på. Synd at vi ikke kan snakk bedre sammen. Hun ser ut til å være vellvoksen og rik på livsvisdom. Hennes mor er trolig født like etter århundreskiftet. Sammen har de sikkert opplevd mye. Selv om de har råd til å reise helt til australia, ser hun ut til å være en arbeidskvinne og mor fra enkle og jevne kår.
Hun er fra Makedonia og skal, sammen med flere andre ombord, besøke slektninger i Australia.
Etter ni timer lander vi i Bangkok. En time transitt og refuelling. Alle må i land. Kjempeflyplass. 33 grader i skyggen og sol, gjør langt ullundertøy fra Wistex gjennomvått på en halvtime. Tar sjansen på en rask avkledning i avgangshallen. Blir ikke arrestert for manglende bluferdighet. Småløper til Tax Free’en og kjøper seks postkort og frimerker. Småløper tilbake, men rekker å fotografere noen gulkledde munker. Får låne en blyant hos damen i avgangshallen.
—It’s Russian, kommenterer hun i en beklagende tone, for å unnskylde at hun ikke har noe bedre, men også for å hinte om hva hun mener om Russiske produkter.
Må gjennom sikkerhetsjekken for andre gang i Bangkok. Merkelig at de snakker så dårlig engelsk på en internasjonal flyplass.
Rekker akkurat å skrive seks postkort. Får den unge damen i innsjekkingen til å poste dem. Føles tomt og ensomt å reise alene. Opplever så mye artig som jeg brenner inne med. Har ingen å dele det med liksom. Burde vært to. Delt glede er dobbelt glede. Klisjeer er billig, men hva gjør vel det når de tar situsjonen på håret. Sender noen postkort i håp om å gjøre noen av vennene misunnelige, slik at de blir med på neste reise.
Flere av de lokal kvinnene som jobbet på flyplassen minnet om små sommerfugler. Kom til å tenke på Halvdan Sivertsens Sommerfuggel i vinterland. Én blir liksom litt ekstra norsk så langt hjemmefra.
Thailandske kvinner tar seg godt ut i Bangkok, men du verden så malplasserte som hustruer i norske ekteskap i små bygder ytterst på Finnmarkskysten. Har sett en del av dem der. Halvdans vise beskriver litt om deres situasjon.
Tilbake i samme fly, bare at nå er det 20 grader varmere her, vi småsvetter først, så .... Ny uthvilt besetning skal føre oss de neste ni timene til Sidney. Samme fine oppvartning, like mye og god mat. Damen ved siden av, gir meg fortsatt halvparten av sin og sin mors mat. Vanskelig å sove i et flysete. En del av eventyret. Utrivelig å reise alene, men når valget er mellom å reise alene eller bli hjemme, er det egentlig ikke noe valg. Et liv er for kort til å gå å vente.
Besetningen kommer rundt med et diplom og en pins med budskapet: Du har krysset ekvator luftveien. Best å sende det hjem med post. Det overlever neppe en måned i sekken.
En time før vi lander lysner det, samtidig får vi servert frokost.
En god stund senere, tennes lysene om setebelte og røyking. Mens damene går omkring å kontrollerer setebeltet, beundrer vi det røde ørkenkontinentet Australia. Ekstra rød i lav morgensol. Masse av grunnfjell og knauser, men ingen fjell. Australierne reiser til New Zealand for å oppleve skikkelige fjell. Sidney har 15 grader, og alle snakker et språk jeg forstår.