| Russel, Bay of Islands Neste lift var med en hyggelig maori. Han hadde eksem eller et slags arr over det meste av ansiktets høyre side. Bygningsarbeider i Auckland, men hadde familien fire timers kjøring nordover på øya. Ukependler. Vi ble å snakke om det meste. Problemet er gjerne at det er trivelig å bo nord på øya, men dårlig med jobb. Storbyen har bra med jobb, men dårlig miljø. Ukependling er dermed beste løsning. Vi gjorde en stopp på en pub. — Jeg stopper alltid her, fortalte han. Liksom tradisjon. Bare en halvtimes kjøring hjemmefra, og kjerringa. — I kveld skal vi ha en hangey. Det er vårt folks nasjonalrett, som hører med til alle høytider og festligheter. Maten består av kjøtt, frukt og grønnsaker. Tidlig på dagen graves et stor hull i bakken. Så fyrer vi i mange timer nede i hullet. Når bålet har brent ned, pakker vi inn maten i store grønne blad. Legger det ned i hullet, og dekker det med leire, jord og varme steiner. Etter noen timer er det ferdig, og har en helt spesiell smak. I byen der han bodde stoppet vi innom en liqueurstore. Et supermarked, nærmest proppet med alkoholholdige drikker. Jeg handlet åtte halvliter bokser med pils for kvelden, mens han handlet et par kasser. Turen fortsatte til utenfor byen, hvor våre veier skiltes. Mange biler passerte før en folkevognboble fra sekstitallet stoppet. — Er på vei opp for å hilse på kompiser i Bay of Island og feire nyttår med dem, sa en lyshåret gutt i første halvdel av tyveårene. Spedbygd, og neppe over 165 høy. —Jeg er vel en slags vagabond og livskunstner. Studerer kunst i mitt eget tempo. Kobler av med å reise litt rundt i verden. Har faktisk gjort det noen år, og reiser mye. Han penset stadig samtalen inn på marihuana. Hvordan var det med det i Norge? Hva jeg syntes om det. Om jeg brukte det også videre. Lurte en stund på om han var ute etter å selge meg stoffet. Kanskje han var blakk og trengte penger. Han kjørte voldsomt. Trodde ikke det kunne være så mye motorkraft i en så dårlig bil. Dørhåndtaket løsnet mens vi kjørte, det er heldigvis ingen vital del. — Vi kan ikke stoppe, betrodde han meg. — Bilen lar seg bare starte når den triller ned en bratt bakke. Sikkerhetsbeltet virket ikke, og etter som han ramset opp, var det kanskje enklere å skildre det som virket. Ikke desto mindre hadde han bare ett gir, og kun to posisjoner på gasspedalen. — Russel på Bay of Island er stedet å tilbringe årets siste kveld. Det er den første byen som engelskmennene bygde da de kom hit, og har følgelig de eldste husene i landet. I kveld kommer byen til å være stappfull av folk. Gatene er strødd med knust glass i morgen tidlig. Her skilles våre veier. Mulig vi drar ut til Russel også. Kanskje ses vi i kveld?. Han kjørte helt ned til fergeleiet. To åpne 20 meter lange ferger tok biler over det 300 meter brede sundet til øya. Varte noen minutter før fergen gikk, så jeg stakk innom et gatekjøkken. En grillet kylling fristet over evne. Ettersom de holdt på å stenge, gikk den for åtte NZ$. Billig for en hel kylling på et gatekjøkken. Kom i snakk med en mann i en minibuss. Helt umotivert lurte han på om jeg ville sitte på halvmila tvers over øya til Russel. Russel var allerede stappfull av folk. Det var knapt framkommelig med bil. Mange tusen mennesker. Utestedene var proppfulle. Langs strandpromenaden satt folk og drakk og spiste. Et par herrer mumset en crayfish på i alle fall tre kilo. Havna lå i le for storhavet, og det var brådypt helt inn til stranda. Ikke rart engelskmennene valgte denne plassen for sin første bosetning. I bukta lå et tretti-talls båter. Mange av dem luksusfartøy til adskillige millioner. Vannet holdt omkring 20 grader, og mange badet. Tuslet en runde for å få overblikk over byen. Sentrum er omlag 100 ganger 250 meter og består av to parallelle gater, hvorav den ene er strandpromenaden. Midt i havna er det en brygge, og på begge sider av denne, mer enn 200 meter med sandstrand. Bakken opp mot promenaden er plantet med gress og bøketrær. Lensmannskontoret var i anledning kvelden forsterket med et titalls konstabler, og et par kjøretøy til å stable arrestanter i. De håndhevet en bestemmelse, innført for anledningen, som forbød å drikke eller medføre alkoholholdige drikkevarer på offentlig sted. En regel de ikke hadde den fjerneste mulighet til å håndheve blant kanskje 6.000 festende mennesker i alle aldre. Uvitende om forordningen, henvendte jeg meg til en betjent og lurte på om han hadde et tips om hvor ryggsekken kunne deponeres for natta. Det hadde han ikke, og ølboksen var tom da jeg forlot ham. På stranda ble jeg tilsnakket av en gjeng. Kom i prat med dem. Fleipet litt, og plutselig begynte en av dem å snakke norsk. — Er litt usikkert om jeg lever av eller for å kjøre snowboard. Men det handler alltid om snowboard. Reiser, tar strøjobber og kjører snowboard, fortalte han. Han hadde passert midten av tyveårene, og hadde nettopp fått en tatovering på overarmen. Så ganske atletisk og norsk ut, med lyst hår og bredt ansikt. — Jeg har også prøvd å spe på reisebudsjettet gjennom å skrive. I Norge har vi ikke et eneste skikkelig skiblad. Bare på New Zealand har de flere spesialblad om snowboard. Mens jeg kjørte i Argentina og reiste ned gjennom Latin-Amerika, var jeg i kontakt med flere blad, men det ble så mye mikk og fram og tilbake, så jeg ga faen til slutt. Vi Menn skulle ha dette superlativ-våset med verdens største, verste, farligste, beste også videre. De var ikke interessert i stoff om hvordan det egentlig er der nede. Nå tar jeg i stedet vanlige jobber, og blir vel å reise rundt slik noen år til. Ute på en katamaran-seilbåt 50-60 meter fra land satt tre-fire menn og pjallet. Fikk gjenget på land til å holde øye med sekken. Iført sandaler, shorts og skjorte svømte jeg ut til dem med en pils i den ene hånda. Snakket med dem, og klatret ombord. Utvekslet drikkevarer og fleipa litt. Vannet var godt, så det var like greit å svømme videre og besøke flere båter på samme måte. Sola hadde gått ned, det holdt på å skumre, og det begynte å bli kjølig å svømme. Tuslet på land, skiftet klær og ble sittende å shorre mens mørket senket seg. En av jentene i gjengen hadde vært au-pair i Norge, og snakket ikke så helt ille norsk. Etter noe tid ble det kaldt. Vi tuslet bort i hovedgaten. Ryggsekken med soveposen ble anbrakt hos en trivelig dame som driver pensjonatet midt i hovedgaten. Hun åpnet igjen klokken åtte neste morgen. Gamblet på at det var mulig å finne en eller annen måte å overnatte på uten sovepose. Skandinavisk setningsmelodi er det vanskelig å ta feil av, selv om ordene ikke kommer fram i støyen. To feststemte danske gutter på 19-20 år kom skrålende bortover gata. — Joda, nordmenn. Det står ei jente fra Hønefoss rett her borte. Det var underlig å høre seg selv snakke norsk under møtet med snowboardkjøreren. Etter både å tenke og snakke engelsk i noen uker, krever det noen minutters omstilling å gå tilbake til norsk. For denne jenta på 18-20 år, omlag 160 høy og med langt blondt hår med et alminnelig skandinavisk utseende, var det verre. Hun hadde vært utvekslingsstundent på en gård i Australia i tre måneder og var nå på samme ordning i dette landet midt imellom Tapau og Rotorua. En gård med 300 melkekyr. — Det er ikke noe problem å melke så mange dyr. En gård ikke langt fra oss har 900 melkekyr, men der er det fire mann som melker, og de begynner ved fire-tiden om morgenen. Det er ganske annerledes forhold i landbruket her enn i Norge, men jeg stortrives og har det kjempefint. Har kontakt med ei annen norsk jente som er på en gård ikke langt unna. Hun er også inne i menneskevrimlet her ett eller annet sted. Hun hadde vært så lenge i utlendighet, at hun ikke snakket rent norsk lenger. Kom stadig engelske gloser innimellom. — Språksammensuriumet kommer helt av seg selv. Håper det går over når jeg kommer tilbake til Norge, lo hun. Vi ble stående og snakke en stund til før vi skiltes og ble oppslukt av menneskemylderet. Passerte noen gutter og et par jenter som sto bak en bil å drakk øl, med en liten terrier pilende omkring mellom det knuste glasset på asfalten. Bilstereoen sto på med volumknappen helt til høyre. Hunden, og spesielt eierne, så ut til å være av den typen folk som er jaktinteressert. — Hunden er litt ung enda. Bare året, men vi jakter mye possums med den. Noen finner og dreper den på egen hånd. Andre ganger skjeller den stålos mot trærne hvor de beiter. Artig jakt. Vi jakter også alt annet vilt, men det er til kaniner og possums at vi bruker denne hunden. — Må spørre han der borte. Det er han som er grunneier der vi jakter. For oss passer det bra på mandag kveld ved åttetiden. For grunneieren var det helt i orden. De var litt engstelige for at en eventuell artikkel skulle bli vinklet slik at det hisset opp miljøfolka som er jaktmotstandere. Selv i dette landet er organisasjoner som motarbeider lovlig jakt, ganske sterke. Mange av disse anti-jakt-menneskene tar også konsekvensen av sine holdninger og er vegetarianere. Å være vegetarianer er en motetrend importert fra Storbritannia, og forsterker antijakt-opinionen. En politimann kommer brått på. — Lås ned ølet i bilen, sier han bryskt. Fromt legges drikkevarene i bagasjerommet, og koffertlokket stenges. Han rekker ikke mer en syv- åtte meter vekk i den svarte natta, før lokket er åpnet og pilsen ute igjen. — De skjønner nok ikke poenget med å lage kødd for folk slik, men det er jobben deres, så de gjør den lojalt. Egentlig er de ganske greie, sier fyren jeg skal jakte med. Får låne penn og papir av dørvakten på et stappfullt utested. Får ned telefon og adresse på hvor vi skal møtes for å jakte possums om to dager, og tusler videre for å inhalere mest mulig av nyttårsfeiringen. En del par ligger eller sitter allerede og råkliner under trær og på grøntanlegg. Natta holder på å bli kald. Der er trivelig å holde varmen i lag. I kanten av stranda står noen fasjonable villaer. På verandaen danser og fester glade mennesker. Jet set og overklassen fra Auckland? Står og ser på dem i ly av mørket fra veien. En fyr går ned av verandaen. Over hellene ned mot hageporten og mot meg. Han er i slutten av tredveårene, litt myk i kantene, rund i ansiktet og har vennlige, snille øyne og noe mildt og rolig over seg. En mann som umiddelbart vekker sympati. — Er du alene? spør han. Nikker, og svarer ja. Han tar et skritt til siden. Åpner porten så jeg kan komme inn. Leder meg opp på verandaen og presenterer et titalls par. Alle virker hyggelige, vennlig, og oppriktig trivelige. De har grillet tidligere på kvelden. Nå er det tid for dansing og drikking. På kjøkkenbenken er tre kvart kvadratmeter dekket med åpnede og uåpnede flasker. Blir oppfordret til forsyne meg fritt. Ei jente kommer med noen store avlange mørkebrune tabletter: —Vil du ha? Det er B-vitaminer og mineraler. Effektivt mot bakrus. En glad, opprømt fyr kommer inn på kjøkkenet i samme øyeblikk. — Har du noe for oss som er stoned også, sier han fleipende. Vi danser, drikker og prater. Klokken 12 telles de siste sekundene ned, og mannen som inviterte meg inn, sender opp et titalls raketter. Så fortsetter festen. Kveldens høydepunkt er en spesiell dans utført av herrene. Har hørt om en lignende versjon som engelske soldater utfører med sammenrullede aviser. Dansen går ut på at mennene tar en lang remse toalettpapir. Fester den til kroppen gjennom å stikke den ene enden opp i endetarmen, slik at et godt stykke papir henger ned som en hale. Deretter tenner man på den frie enden og danser til heftig musikk til flammene når opp til anus. Om det gjøres i totalt mørke, ser det sikkert ganske spesielt ut med en flokk nakne mannekropper som danser med en hale av ild. Kanskje lurt å smøre på litt brannsalve før papiret festes. Desverre ble det ikke noe av evenementet, og festen tørket etterhvert ut. Gikk ved totiden. Da var sentrum nesten tom for folk. Bare et teppe av glasskår og aluminiumsbokser lå igjen. De siste menneskene var på vei hjem fra utestedene. Under trær og på gressplener lå folk å sov i soveposer og ulltepper. Russel er igjen en søvnig by fram til neste nyttår. Ryggsekken med soveposen er ikke tilgjengelig før klokken åtte. Det er neppe mer enn 10 grader. Har bare pene klær og en tynn bomullsskjorte. Ved til bål er neppe lett å finne i stappmørke natta. Gressmatta er rå og kald. Benken ved barbecue-plassen i parken ved siden av pensjonatet hvor sekken står til oppbevaring, får gjøre nytta. 20 meter bortenfor i mørket er det et oppvarmet bad med tynne vegger av ugjennomsiktig plexiglass. Mulig et eller annet med helsebringende mineraler eller noe lignende i. Der inne ligger et par og elsker. Etter en stund blir det lenger mellom gispene og stønningen, før det blir helt stille. Klokka er halv tre, og den lille byen sover. Våkner med jevne mellomrom av kulden, men sovner igjen. Ved sekstiden står solen opp. Finner en plass i solveggen utenfor en blomsterbutikk, og får et par timers skikkelig søvn. Innehaveren vekker meg med et voldsom smell fra dørmatten som han banker mot sementen noen centimeter fra ansiktet. Ser søvndrukket ut mot veien innefra en kvelende støvsky. Byen har våknet til liv. Folk står i kø utenfor butikkene for å få seg frokost. Klokken er knapt åtte. Et morgenfriskt folkeferd. I Norge hadde vi festet til i alle fall tre, og mange til seks, syv og åtte om morgenen. Neppe noen som ville vært på beina før ti, elleve på dagen. Får ut sekken klokken åtte. Handler litt yoghurt og kjeks. Litt mindre smak i yoghurten her enn hjemme. Tar rutebåten over til den andre siden av Bay of Island. Et titalls båter er på vei ut for å dorge etter makrellstørje og tunfisk. Hver båt har minst fem stenger og diverse hjelpemidler for å få linene ut fra båtsiden parallelt med fartsretningen. Det spesielle med dette fisket er at det foregår i omlag 14 knops fart. På hovedveien nordover er trafikken allerede stor. Temperaturen er på vei oppover mot de 30. Sola steker, og om ikke solkremen med faktor femten kommer i aksjon, vil huden snart anta samme farge som sukkerspinnet du får på tivoli. Ei spedbygd jente på omlag 20 kommer gående. Hun skal også nordover. Jeg foreslår at vi spleiser tampene. — Jeg skal hjem til min mor, forteller hun. Studerer i Auckland, og satt på med noen venner til Russel i går, hvor vi feiret nyttårsaften. Vennene mine blir der noen dager. Var ikke haik å få i den lille turistlandsbyen der vi sto, så vi går et stykke mot et åpent område. Til slutt stopper en sjømann med bart i midten av førtiårene. — Kan skjønne man må ta med nordmenn på langfart. Har jobbet i lag med en rekke av dere. Et bra folkeferd, men Norge er jo så dyrt at ingen har råd til reise på ferie dit. Er engelskmann. Jobber ombord på en stor privat yacht. Vi tilbringer sommeren i Karibien, og vinteren her. Dette er den andre vinteren på New Zealand. Har fått låne bilen av ei venninne, og er på vei opp for å besøke noen kjenninger nordpå. Vi kommer en knapp times kjøring nordover, og blir stående og vente vel og lenge. Benytter sjansen til å sause inn kroppen med solfaktor 15. Den unge damen er ikke maori, slik jeg trodde. — Moren min kommer fra Sveits, og bor her oppe. Hun er skilt fra min far, som er fra Zimbabwe. Jeg studerer, og vil bli skribent. Arbeide med bøker og artikler. Har ikke så lenge igjen før jeg er ferdig med universitetsstudiene. Tar imidlertid et hvileår og reiser om en måneds tid ut i verden for ett år. Først til Afrika for å besøke min fars familie. Deretter til Sveits, England og kanskje Skandinavia. Har hørt at det er så dyrt der, så det blir vel kanskje Italia eller Spania i stedet. Jenta var ganske liten, spinkel og slank, med rene pene ansiktstrekk og vakker lysebrun hud, slik mulatter ofte har. Ikke lenge etter stanset en liten japansk varevogn. De hadde også vært på nyttårsfeiring, og skulle nordover et stykke. Var også studenter fra Auckland, og min følgesvenn hadde mye å preke om. De snakket fort, så det var litt vanskelig i å få med seg hele meningene med motorduren i bakgrunnen. Opplever stadig at engelskferdighetene ikke er på nivå. Vi settes av ved et nytt kryss. I grøften som går langs veien, er noen småfisk. En ål svømmer dovent nedover. Ålen er normalt nattaktiv, og ikke vanlig å se i slike grunne varme bekker i bakende sol. En gammel, sliten og rusten Ford Escort varevogn, den typen med hevet tak over lasterommet, tar oss med. Sjåføren, og han som eier bilen, har et utseende som virkelig pirrer fantasien. Begge er slusker eller rallarer og sjøfolk fra Kiwiland, men med hele verden som operasjonsfelt. Fyren som eier bilen, kan være i begynnelsen av sekstiårene. Grånende hår, stor nese, kjent over alt og proppfull av historier om pek og tull han eller andre har vært med på. — Akkurat nå holder vi på med tunge anleggsmaskiner på et stort havneanlegg i Auckland. Jobber 12-15 timers økter, seks dager i uka. Sist år var vi på et stort anlegg i N. Amerika. Skal vel til Australia etter dette. Kompisen som kjører, er som klippet ut av en tegneserie. Jeans vest. Bare armer, med tatoveringer på begge overarmer og underarmer. Svarte runde solbriller. Stort svart skjegg. Langt svart, fett hår. Trodde vel egentlig ikke at slike typer fantes på annet enn slitte Harley shoppere i tegneserier. Jenta skal av. Fyren som eier bilen, kjenner noen av morens naboer, så hun blir oppfordret til å hilse. Noe hun lover å gjøre. Vi fortsetter noen mil til. — Se her ja, den båten der ute har jeg jobbet på noen år. Han har rigget den litt annerledes nå, men ellers er den som før. Litt senere passerte vi lensmannen. — Se der har vi gamle lensmann. Han klarte aldri å ta meg, enda jeg ikke var fullt så vill da som nå. Ved foten av en bratt bakke stopper bilen. Noen middels ukvemsord. Vi har kjørt tom for bensin. De har en treliters kanne. Finner ut at det er like greit å haike videre. Disse karene må et godt stykke tilbake for å få bensin på første nyttårsdag. Første bil som kommer, stopper. En stor amerikansk flåte. En pensjonert maori på omkring de 70. — Skal opp for å forberede begravelsen til konas bror, som avled for en uke siden. Det er en stor seremoni med mye slekt og familie samlet. Den stekende varmen kombinert med lite søvn i natt gjør én trøtt. Den duvende gyngingen fra den store bilen og myke brumming fra V8’eren, gjør det nesten umulig å holde øynene åpne. Litt flaut, for sjåføren vil gjerne ha selskap, og vi snakker i ett sett. Er elendig til å huske navn, mens kiwiene er bedre på det enn folk noe annet sted jeg har vært. Blir jevnlig tiltalt med Per, hva synes du om det? Ikke sant Per, også videre. Flaut å ikke kunne huske navn og snakke tilbake på samme måte. Han er glad i å fortelle og guide. Forteller mye om sitt land og områdene vi passerer gjennom. Steder som er verdt å besøke. Problemer med jordbruket. — Jeg kan ikke skrive eller lese maori. Det plager meg. Da jeg vokste opp, måtte vi rømme til skogs for å få snakke vårt eget språk. Fikk en lærer høre at vi snakket maori, fikk vi juling. Mange av oss kunne ikke annet enn maori da vi begynte på skolen. Det ble mye juling og mange salte og bitre tårer. Heldigvis har mine barn fått lære maori skikkelig, men selv er jeg analfabet i mitt eget språk. Likevel bebreider jeg ikke lærerne. De gjorde bare det de var satt til å gjøre. Det var myndighetene som får ta skylda for overgrepene og forsøkene på å ta fra oss vår kultur og identitet. Repliserte at omtrent på samme måte gikk de norske myndighetene fram mot samer og finske innvandrere. Historien om den hvite manns undertrykking av urbefolkningen er den samme over hele verden. Foran stammehuset ble jeg satt av. En stor en-etasjes bygning med parkeringsplass for flere hundre biler. Egentlig ingen ting ved det som fortalte at det var huset til en maoristamme. Vandret et stykke nedover veien, og våknet av den friske luften. Tanken på vinter og mørke i Finnmark om en knapp uke, fikk den stekende solen og intense varmen til å føles som kjærtegn mot kroppen. En Mazda 4WD pickup med fire personer stanset. På planet var det kjølebagger fulle av is og pils. — Er du sulten? Prøv litt fish & chips. Vi skal også til nordspissen som deg, så nå får du skyss helt fram. En kameratgjeng fra Auckland på campingtur nordover. Helt vanlig mennesker. Terrenget var nå fritt for trær, ettersom vi kom opp på halvøya som førte de siste milene ut på nordspissene. Store, nakne sanddyner. Forvitrede klippeskrenter og mannshøyt buskas og kratt. — Inne i disse tette krattene er det virkelig bra med villsvin. Sikten er for det meste bare en meter eller to. Det er også en stamme forvillede kyr her. Tenk deg olme sure okser på 700 kilo som aldri har sett mennesker før, og ikke liker det de ser når de møter deg. For å si som Steinar Magnussen i Jarfjord: — Her er det forhold. Vi gjorde en avstikker ned en støvete, smal og kronglete grusvei mot en liten grend befolket av maorier. Det svært få av europeisk herkomst som har særlig mye pent å si om maoriene. Disse fire var ikke noe unntak. — Dette er fine områder for dyrking av marihuana. En del mennesker gjør seg virkelig gode penger på det. Politiet flyr årlig over området med termiske video kamera. Marihuanaplantene er mye varmere enn den opprinnelige vegetasjonen. Det gjør dem lette å oppdage med et varmefølsomt kamera. De som kan det, dyrker under et løvtak av opprinnelige planter og setter plantene med ganske stor avstand. Dermed blir det mye vanskeligere å oppdage produksjonen. Blir man tatt, er det maksimalt 18 måneder fengsel. Blir som regel god månedslønn enten man blir tatt eller ikke. Vi svingte av til høyre og ned til en strand med utrolig flotte sanddyner og bølger som surferne lekte seg i. Helt til å falle i staver over. Kunne ikke bli her for lenge. Ellers ville fristelsene ta overhånd. Bevæpnet med hver vår iskalde duggfriske trøstepils, lastet vi inn i bilen igjen og satte kursen mot dagens mål. Etter tre kvarter på støvete grusveier gjennom et landskap kledd med mannshøyt kratt og sanddyner, var vi der. Et fyrtårn. Souvenirbutikk, aggregathus og bolighus. En 300 meters skrent førte ned til havet. Ikke fullt så bratt og lang som den på Norges Nordkapp, men likevel bratt og lang. Blå himmel og kilometerlange sandstrender. En utrolig flott plass. Drakk et par liter cola, spiste sjokolade, skrev postkort og satte kursen sørover igjen. Det gikk mot kveld. Like greit å finne en sandstrand. Kanskje bli et par dager der og slappe av før den lange reisen tilbake mot Norge. Lade opp batteriene før fire måneder med snø og kulde. To korte haiketur før den eneste stranden i området med adkomst for bil åpenbarer seg. En slags campingplass drevet av DOC. Det er en lokal oppsynsmann der. Han bor i en campingvogn og tar inn penger og driver plassen. Eneste fasilitet er et sanitærbygg med toalett, kaldtvannsdusjer og håndvasker. Utenfor et søppelmottak med avfallssortering. Dette landet ser ut til å ha kommet lenger enn Norge innen kildesortering av søppel. Stranda er omlag en halv kilometer lang. På begge sider steile, nakne fjellskrenter, forrevne klipper og fjell. I den ene kanten av stranda er det undervannsskjær som det bryter mot på fjære sjø. Det er langgrunt, slik at det blir store bølger med Hawaiikrøll. Fine å surfe på. Vandrer lang stranda. Ikke så mange mennesker å se. Dårlig med snertne damer også. Det er sent på dagen. Bade- og surfemenneskene har vel gått til middag. Tusler gjennom campingplassen. Nesten fullt av hustelt, noen få campingvogner og campingbiler. Blir her natta over, men får finne et stille sted et stykke unna campingplassen. Ser ingen hensikt i å betale campingavgift for å rulle ut soveposen på bakken. |
Gi noen kroner slik at de kan bli enda bedre
ISBN nummer: Bestill boka fra |
