|
| RotoruhaEtter fem minutters lufting av tommelen stoppet en dame i seksti-årene.
—Jeg tar alltid opp utenlandske haikere. Var ikke sikker på om flagget ditt var norsk eller svensk. Barnebarnet mitt var på haiketur i Europa for noen år tilbake og hadde en uforglemmelig opplevelse. Jeg synes det er så fint at vår ungdom blir tatt vare på når de kommer til Europa. Derfor tar jeg vare på unge når jeg ser dem i New Zealand.
— Jeg skal egentlig bare til Hamilton, men det er mye letter å få haik utenfor tettbygd strøk, så jeg kjører deg ut stykke ut.
Dette med haiking er en merkelig sak. Det tar som regel mer enn fem minutter, men mindre enn femten. Denne gangen stoppet en gammel rusten bil med fem gutter i 20 års alderen. To av dem var maorier, de tre andre så skikkelig Cockney-engelsk ut. Tenkte raskt. Tar jeg sjansen på å gå inn i denne bilen? De ser temmelig tvilsomme ut. Følte meg ikke trygg i det hele tatt. Holder jeg på å gjøre noe skikkelig dumt?. Sjåføren hoppet ut, åpnet bagasjerommet for å legge ned sekken min. Det var fullt av plastposer med mat. Gutta hadde i alle fall penger til å kjøpe seg rikelig med mat. I grønne shorts og en 60 liters sekk, så ikke jeg særlig velhavende ut, så de ser vel neppe noe økonomisk potensiale i meg. Tok plass i baksetet.
— Du er norsk, ja?. Tenkte det. Kjente igjen flagget. Klar for øl?.
Rakk knapt å tømme en boks før neste var klar. Har de tenkt å skjenke meg? Her er litt røkt ål. Lyst å prøve? Ålen smakte godt.
Nei, skjerp deg nå. Alle mennesker er ikke kjeltringer, og det er ikke noe vondt i lufta her. I Cambridge stanset vi utenfor Kentucky Fried Chicken. En kyllingversjon av Mc Donalds. Handlet mat. Var fortsatt litt paranoid. Jeg havnet bakerst i køen, og ettersom gutta handlet ferdig før meg, gikk de ut i bilen å satt seg. Jeg stor fortsatt i kø. Sekken med pass, returbillett, fotoutstyr og alle mine eiendeler, i omlag en million kilometers omkrets, lå i bagasjerommet på bilen
Vi kjørt til en park. La ut ullteppet på plenen og spiste kyllingen vår i lag med enda mer øl. Vi pratet om løst og fast. De skulle nesten til Rotoruha. De var arbeidskamerater på et sagbruk.
— I landet vårt har vi store problemer med arbeidsløshet. Har du først fått en jobb, bør du holde et godt tak i den.
De fortalte om jobben sin og hvordan de levde. Alminnelige arbeidsfolk med et litt
rufsete finish. Nordmenn med tilsvarende utseende vil automatisk bli tatt for å være løse fugler, men her er en slik finish ganske ordinært. Tatoveringer som praktisk talt alle har, også kvinner, virker også litt underlig. Hjemme forbindes de tatoverte, og spesielt de med hjemmelagede tatoveringer, med rølpete sjøfolk eller folk som ligger litt på kanten. Slik er det ikke her.
Noen mil nord for Rotoruha skal guttene inn en sidevei til bygda de bor i. Dermed er det ut å haike igjen. Det er midt i skumringa. Om ikke lenge er det mørkt. Få tar opp haikere i den blå timen eller i mørke.
Her, langt ute i bushen, er det likevel ikke noe å ta seg til, så det er like greit å haike til det blir skikkelig mørkt. Når det er mørkt, er det å rulle ut soveposen på et noenlunde jevnt og flatt underlag. Eneste farlige dyret i dette landet er narkohaier, og de skal jeg vel alltids klare å unngå i natt.
Ting går ikke alltid etter planen. Etter fem minutter på veien stopper en helt mørk dame i femtiåra. Rosaline Louis er fra Fiji øyene, og har bodd her i 25 år. Rosaline reiser rundt på store deler av nordøya og selger kosmetikk. Ut fra de løse gjenstandene i bilen har hun et utall jern i ilden. Ble kjørt helt til døren på det lokale Backpackers.
Likte ikke atmosfæren. Den var alt for kommersielt, samtidig som standarden ikke er noe særlig. Tuslet ned på politistasjonen og fikk dem til å ta vare på sekken mens jeg tuslet omkring for å se på nattelivet. Prøvde å finne et sted med muligheter for å danse swing. Mislyktes i det.
På en trivelig pub med levende musikk og solid inventar traff jeg Susan og Ingrid. Ingrid var akkurat ferdig med studiene til psykolog og ventet på eksamenspapirene før hun kunne søke jobb. Susan jobbet på en restaurant og planla å begynne å studere. De var en hel jentegjeng ute i lag på et utdrikkningslag. Kom i kontakt med dem gjennom at Susan ba meg kysse den tilkommende bruden. Når jeg likevel var så godt i gang, kysset jeg likegodt Susan. Ble invitert bort til bordet til jentene, og vi ble sittende å snakke før de fortsatte videre til neste pub. Det skulle tydeligvis gjøres skikkelig jobb når venninnen skulle drikkes ut.
Susan ville gjerne vise meg rundt i byen. Vi avtalte å ringes neste dag ved 10 tiden. Fikk nummeret skrevet på en serviett. Hentet sekken på politistasjonen
Foretrakk en gressplen framfor en Backpacker, til tross for den sviende svovellukten fra alle varme kilder i, og rundt, byen. Spesielt ille er det på vindstille varme netter som nå.
Moss er som en Wunderbaum i forhold. Krøp til ro ved ett tiden. Fant en fin gressplen nede ved stranden, bak noe jeg antok var et psykiatrisk sykehus.
Etter å ha avtalt med Bank of New Zealand om hvordan forlaget i Norge kunne overføre penger raskt og enkelt til meg, ga jeg melding på telefonsvareren til forlaget, og følte at ting var i orden igjen. All telefoneringen hjem koster flesk. Automaten behandlet telekortet som en labrador trakterer en varm kjøttkake.
Sånn, da er det på tide å kontakte Susan. Hun sov som en stein. Det ble vist sent for utdrikkingslaget. Stemmen som tok telefonen var rimelig grøtet.
Ble hentet noe over ti. Vi kjørte hjem til Ingrid som sov som en stein. Rimelig smal i øynene der hun, etter intens banking og hoiing, til slutt sto i døra. Vi drakk et glass grapejuice i lag og dro videre. Huset hun bodd i sammen med sine foreldre er i norsk målestokk nærmest uisolert, alle rør utvendig.
— Hvert år er vi uten vann fordi det har frosset. Det varer aldri lenge, men disse husene er ikke beregnet på vårt vinterklima. Enkelte år kommer det også litt snø, men det ligger sjelden mer enn noen timer. De ukene fryser vi ille, enten vi er inne eller ute.
Vi kjørte ut til flyplassen. Hilste på kjæresten til Susan. Han er flyver og de hadde noen ærend som måtte planlegges og noen avtaler som måtte gjøres.
Benyttet sjansen til å undersøke om fallskjermhopping. Traff en fyr som arbeidet som hoppmester og tandempilot. Vi hadde noe av samme bakgrunn. Han begynte å legge ut om forskjellige forhold omkring elevutdanning og tandem. Vi snakket en stund, og kom til at det egentlig bare var å bli med opp. Det er vesentlig rimeligere å hoppe i New Zealand enn i Norge. Utstyret og utdanningen er omtrent den samme.
Jentene tok meg med på en stor sightseeing. Først til et skogsmuseum som fortalte om skogsdriften. Deretter tuslet vi inn i en botanisk hage med bare trær. Fra de laveste, bare noen desimeter høye, og til de store, som er flere titalls meter høye og adskillige meter i diameter i rota. Vår vanlige gran gjør seg ikke noe særlig i dette varme klimaet, men furua vår trives ytterst godt og er hogstmoden etter 25 år.
Så bar det til opphavet for stanken — svovellukta. Byens turistmagnet, som egentlig ikke er så spennende, fordi det er så typisk turisme. Enda en melkestasjon.
Vi tuslet omkring og så på det som var av sprutende, kokende, sildrende og dampende vann. Så på gjørmepytter hvor svovel og vanndamp pruttet opp som rømmegrøt som kokes på for sterk varme.
Det som gjorde inntrykk var trearbeidene på den rekonstruerte gamle maoriboplassen. De hadde et stabbur hvor tegningen utmerket godt kunne vært hentet fra Lom eller Selbu. Forskjellen var egentlig mest mønstret i utskjæringene. Underlig hvordan mennesker oppfører seg likt, selv om de er på hver sin side av kloden. Litt trygt og godt å vite at alt er forutsigbart.
Dagen var bakende varm. Godt over 30 grader.
— Har du lyst til å bli med å bade i Blue Lake. I denne temperaturen er det ikke stort annet vi kan gjøre.
Vi kjørt noen mil ut av byen og inn på åsen til en oval innsjø på et titalls kvadratkilometer. Ikke underlig den bar navnet Blue Lake. Vannet er asurblått og helt klart. Susan kjente til en fin strand som lå helt for seg selv. Vi gikk 50 meter fra veien og kom til en strand med appetittlig gulhvit sand som lot små lette bølger rulle opp seg.
20 grader i vannet, 35 i sola, blå himmel, spennende skog, eksotisk bush-jungel — og det er nesten jul. Lurer på hvordan de har det i Kirkenes om dagen.
Plasket omkring en halvtimes tid. Vannet var godt og varmt på overflaten, men på omlag tre meters dybde var det ikke mange varmegradene, slik det er vanlig i ferskvann. Fant 50 cent på bunnen. Det lå en del søppel der, så urørt kan man ikke akkurat si at New Zealand er. Et annet spesielt trekk med Blue Lake er at den mangler utløp der den ligger, mellom store avslepne åser.
Deretter kjørte vi en mils vei videre for å se på noen veggmalerier laget av maorier. Maleriene var gjort med en rødfarge som lignet på størknet blod og forestilte jaktscener og mennesker. Juleferien har begynt. Campingturistene gjør sitt inntog i naturen.
— 90% i av alle som sitter i fengsel er maorier, forteller Susan. De er et krigersk folkeferd, og har vanskelig for å innrette seg etter den vestlige verdens standarder og forventninger.
— Vi har trakassert og undertrykket dem i mange generasjoner, men nå krever de sin rett til de grader. Mange misliker maorier for at de uten videre får høy arbeidsledighetstrygd. Noe vanlige New Zealandere ikke får.
— Et annet trist fenomen er at Japan eier store deler av næringslivet, forteller Ingrid mens den nedslitte Escorten krenger i de skarpe svingene på bushveien. Hyggelige jenter, dårlig bil og stor fart. Er det en god kombinasjon?
—Det japanske næringslivet kjøper stadig opp mer og mer av New Zealand . De har systematisk kjøpt opp en stor del av turistetablissementene. En del av turistene kjøper ferdige pakker med suvenirer og opplevelser, før de reiser fra Japan. Dermed blir pengene i Japan, og den høye arbeidsledigheten og store kriminaliteten blir hos oss.
Vi svinger innom en annen badestrand.
— Her det stappfullt med folk i helgene, forteller Susan.
— Helt tettpakket, men vi har våre egne små strender hvor vi kan være for oss selv. Det svømmer en svart svane ute på sjøen. Svart svane. Hørt på maken. Tar fram kameraet og kommer på ganske kloss hold. Den ser på alle vis ut som en vanlig svane — men er svart.
Susan skal handle mat, og deretter på jobb. Våre veier skilles. De setter meg av et godt stykke ut på veien mot Tapau. Det er vel 90 km dit.
Litt børst til helga
Får haik med en fyr i en Hi-Ace som har en Sveitsisk haikende dame boende hos seg. Forteller om jakt, turer og natur. Han er reisende, og selger spesielle oljeprodukter.
Han kjører fort, og halvveis til Tapau skal han svinge av. Blir stående en ti minutters tid å se på alle bilene vi har kjørt forbi, men det varer ikke lenge før en mann i begynnelsen av tyveårene, med en sporstbilaktig Nissan stopper. Han er i begynnelsen av tyveårene og ser passe gal ut. Klar for det meste. Fart og spenning. Det står i stil til kjørestilen. Vi kjører forbi skogen hvor han var på jakt forrige helg.
— Vi posterte feil, så det ble ikke noe. Det er bra med hjort her, men en del av grunneierne er ganske sære.
— Nå har jeg jobbet hele uka fra klokken fem om morgenen. Skal bli godt å komme til byen å se på damene.
I baksetet ligger et nummer av Mayfair, halvbroren til Playboy.
—Jobber på en gård med melkeproduksjon. 300 melkekyr. Med tyve apparater går det unna på to timer. Egentlig en liten besetning. En gård ikke så langt unna har 900 melkekyr. De folka der har arbeid de. Jobber forresten ei norsk jente der.
Tok en kort stopp på en liqueur store i Tapau. Det var derfor han kjørte så fort. Måtte rekke polet. Han måtte også få tak i noen deler til bilen, men bilutstyrsforretningen var stengt.
Deretter tanker vi bensin. På døra til bensinstasjonen står det oppslag. Adgang forbudt for personer iført skinnjakke med emblem og hjelm.
– I dette distriktet har vi vært plaget av motorsykkelgjenger som Hells Angels og andre. De kommer 30- 40 stykker inn på stasjonen. Fyller hele lokalet og tar med seg det de måtte ønske. Spør du meg, er det ikke motorsykkelgjengene som er ille. Det er tilsvarende gjenger av arbeidsledige maorier. Svære sluggere som har danner sine egne tribes. Jeg har tid nok, så jeg kjører deg til campingplassen. Vet hvor den er.
Periodisk yrkesjeger
Great Lake Holiday Park er en familiebedrift med Andy Mc Call som administrerende direktør (gjett hvem som er styreformann med vetorett). En passe stor campingplass, hvor jeg får leie et lite rom i en bygning for 15 NZ$ pr døgn.
Når jeg kommer, sitter familien mitt i lørdagsmiddagen. Fish & Chips. Blir tatt godt i mot. Barna er spesielt interessert i hvordan Norge er. Hvordan norsk høres ut, hvordan ser pengene ut, er det kaldt der og et par dusin andre spørsmål. Etterhvert som jeg forteller, dukker det stadig opp nye spørsmål.
Andy er i midten av femtiårene. Har jaktet siden femtitallet. Har skutt mer enn 1000 hjorter og sliter nå på det tredje løpet en Weatherby jaktrifle i kaliber 30.06.
— Det er store muligheter for den jaktinteresserte i dette landet. Jeg har selv levd av å jakte i kortere perioder. Det er fortsatt mulig. Jakten er gratis. Utlendinger har samme muligheter som New Zealendere. Gjennomsnittsprisen for opossums skinn er åtte NZ$ dårlige skinn en NZ$ og topp skinn 13 NZ$. I gode områder er det mulig å klare i alle fall 50 stk pr dag. Det er hardt arbeid, men godt betalt. 200- 400 NZ$ som dagslønn er kurant.
Prisene på hjortekjøtt er også på vei i riktig retning.
— Har du lyst til å se noen av trofeene mine.
Selvfølgelig. Vi går inn i en nedlagt driftsbygning. Ser på forskjellige fotsakser for opposum og diverse gevirer av hjort. Flere av dem bra premiert på utstillinger.
Neste dag blir jeg sendt ned til broren til den damen jeg fikk haik med. Andy er hans onkel. —Folk kaller meg snow, fordi jeg alltid har kort hår. Det er noe jeg la meg til mens jeg jobbet i skogvesenet. Det er en varm og svett jobb. Kort hår er mest hensiktsmessig da.
Vi blir å prate om jakt, jaktmuligheter, lønninger, samfunnsliv osv.
Han jobber med å rive telefonlinjer. Tidligere på et slakteri, ett av de mange som nå er nedlagt. Før der igjen i skogvesenet med å rydde bush, plante og hogge tømmer. Holder akkurat på med innspurten i å pusse opp huset. Han jakter med en 308 Win. Snow synes at det er The Fjordlands, som er jaktparadiset i New Zealand. Det er et stort område som nesten bare er framkommelig med helikopter. Fullt av sandfluer og vilt. Sandfluene sørger for at det kun er de mest pasjonerte jegerne som er villig til å dra inn i disse områdene.
—Kengurujakt ved Rotoruha, villsvinjakt med hunder og kniv, fasanjakt, kalkunjakt. Kalkunene og gjessene er faktisk litt av noen skadedyr. En kalkun spiser like mye gress som en sau.
For å redusere problemene med opossoms, kaster departementet ut tonnevis med forgiftet gulerotbiter. Giften dreper ikke bare skadedyr men også hjort, og Kiwi, New Zealand nasjonalfugl.
New Zealand har opprinnelig kun fugler. Ingen pattedyr. Derfor behandles alle pattedyr som skadedyr, og kan dermed jaktes hele året. Det gjelder også noen innførte fugler, slik som kalkun. Den tas også uten skytevåpen. Blende den med en kraftig lommelykt og ta den med et raskt grep om bena mens den sitter og sover på gjerdestolpene. Enkelt og grei måte å fange kalkuner levende på. Kan være en grei nattlønn å fange levende kalkuner og selge dem til en bonde. |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
