|
| Nestlé agentenEtter den vellykkede grisejakten, var det godt å få vasket av seg blodet, for deretter å bade i et badekar, sove i en seng og få vasket klær. Deretter en times arbeid med å avfotografere bildearkivet til Jeff før det var tid for å si takk for seg. Jeff hadde reist på jobb klokken syv om morgenen, så det var bare kona og de to sønnene som var igjen hjemme.
Bare to biler passerte før en trivelig fyr i begynnelsen av tredveårene stoppet i en -93 modell japansk bil. Han var selger for Nestlé.
— For noen år siden jobbet jeg som slakter, men dette er en langt triveligere jobb. Distriktet er ikke større enn at jeg kommer hjem til kona og datteren hver kveld. Hun er sykepleier, og har akkurat begynt å jobbe igjen. Om et års tid vil vi gjerne har et barn til. Jeg har akkurat fått tilbud om en spennende jobb noen trinn lenger opp på stigen i Nestlékonsernet. Jobben er i Auckland, så om jeg tar den, må vi flytte. Skal drøfte det med familien i kveld.
I sekken har jeg mer enn fem kilo rått villsvinkjøtt. Er litt engstelig for å det skal lekke blodvann ut i baksetet på den fine bilen hans, men posene holder tett.
Blir satt av i utkanten av Napier. Nevnte under praten at jeg er glad i Cappuccino, og han sender med en eske Nestlé Instant Cappuccino. Tilbyr villsvinkjøtt i bytte, men han takker nei.
På vei gjennom det tørre landskapet sørover mot Norsewood blir det flere små-lifter på bare to til fire mil. Her oppstår en på kanten situasjon hvor jeg lurer på om det er lurt å gå inn i bilen. Sikkerhetsmomentet hos meg ligger nok en del i at jeg ser fattig ut. En eventuell raner vil på sitt beste få pass, småpenger og reisesjekker av en slik som meg. Ryggsekken er på 65 liter, og alt er pakket inne i sekken. Den kan følgelig ikke inneholde stort av verdi.
Etter noen mil med en ung Maori gutt i en amerikaner med over 300 hk, stopper en gammel bil. Sjåføren har kroppen full av tatoveringer. Motivene tyder på sympatier langt til høyre, samt Heavy Metall. Den første tanken som refleksivt slår ned er at her er det ingen ulempe å være kvit mann. Den kraftige kroppen i slutten av tredveårene, iført skinnvest og møkket hullete jeans, smiler med de to- tre siste gjenværende sprikende brunsvarte tennene. Det ligger en barnevogn i bagasjerommet, en pose bleier i baksetet og andre effekter som tyder på at eieren av bilen nylig er blitt pappa.
Kompisen hans er noe mindre, med halvlangt uflidd fett hår. Barnevognen, possumskinnene og barnesetet i baksetet virker beroligende, så jeg blir med. Har likevel en følelse av at de er klar over at jeg er litt urolig. De kan jo ha stjålet bilen. De smiler litt seg i mellom, men behandler meg pent og setter meg av på rett sted. Dette ble den eneste litt gufne situasjonen jeg opplevde under oppholdet. Egentlig var den ikke guffen når man ser tilbake på den heller. Kanskje litt uvant.
I Norden har folk med tatoveringer, uflidd hår eller glattbarbert isse samt sjuskete klær ofte en noe broget bakgrunn. Det ser ikke ut til å være regelen på New Zealand.
Neste transport er med en fyr ansatt i landbruksbanken på vei hjem til familien for å feire hjul. En tradisjonell jul med familien samlet, kalkun og plum puing.
Sovende by med Norske røtter
Blir kjørt helt til døren i Norsewood. En tettsted i bushen som ble ryddet av slitne nordmenn på fritiden, etter at de ofte hadde jobbet hele uka for jernbanen.
Inne på kafeteriaen eller terommet som de kaller selv, hang det Norsk, Svensk, og Dansk flagg. Halvparten av lokalet var gjort om til souvenirbutikk. En mengde krimskrams med tilknytning til vikinger og Skandinavia. Nordmenn, eller folk med norsk tilknytning, var det dårlig med. Ei 84 år gammel dame, for tiden innlagt på sykehuset for å få operert hoften, var det beste de kunne skilte med. Hun husket nemlig en del av nordmennene.
Bygdemuseet med en rekke skandinaviske gjenstander, en tradisjonell trebåt fra Vestlandet og noen minnebautaer og hefter med historien nedtegnet var det hele. En utmerkelse fra kong Olav og en del norske og skandinaviske gjenstander inne på det kummerlige museet, fortale at norsk tilknytting til dette stedet nå bare er historisk. En stund gjorde man det stort i gummiproduksjon og Norsewood var et blomstrende sted. Så på seksti tallet skjedde det. Det kom en ny hovedvei, og den ble lagt en knapp kilometer utenfor hovedgaten. Kanskje var det den viktigste årsak til at puben, hotellet, dagligvareforretningen og resten av samfunnet sovnet inn. Etter en lunsj, noen timers fotografering og vandring omkring gikk ferden videre mot Aukckland. Spiste lunsj i tea-roomet. En engelsk kjøttpai, kaffe og kake. Betjeningen var ytterst skandinav - patriotisk, selv om de ikke hadde noe vesentlig kunnskap eller personlig forhold til Skandinavia, bortsett at de kunne fortelle grøssende historier om hvor dyrt alt var — de hadde jo olje.
En ambassadør hadde på vegne av Olav Rex overlevert en fortjenestemedalje til en av ildsjelen i The Norwegian Society. I Wellington er det også en Norwegian Society, men jeg lyktes aldri å komme i kontakt med dem. Det er et norsk konsulat i Wellington. Etter en velsmakende lunsj bar det ut av byen og ned på hovedveien for å haike. Det Norswood er kjent for i dag, er trikotasjefabrikken som produserer ullplagg. Et stykke ned i bakken utenfor den, høvde det bra å haike.
Gummibyen
— For en god del år tilbake var en kompis og jeg på vei hjem fra en fotballkamp i Napier da vi fikk gikk tom for bensin. Jeg haiket til nærmeste bensinstasjon fra akkurat det stedet hvor jeg plukket opp deg. Et merkelig sammentreff, sa den omlag 65 årige Mr.F.E.C.Anquetil fra Wellington.
Han hadde høyt hårfeste, men så ut til å være i meget god form i forholdt til alderen. Han var på vei hjem fra en begravelse i Napier.
Norsewood var den første byen som motorveien gikk utenom. Dermed mistet samvirkelaget, hotellet og puben en vesentlig del av omsetningen. Det var trolig dødsstøtet. Fra før hadde det gått en del nedover med aktiviteten etter at det ble slutt på gummiproduksjonen.
— Faktisk var Norsewood et av øyas mest blomstrende områder i begynnelsen av århundret. Det ble dyrket gummitrær. Det ble skåret et snitt i barken. Ut av snittet kom sevje, — rågummien rant ned av treet og samlet seg i store gummiklumper i jorden under treet. Deretter grov man opp rågummien, og produserte den i Norsewood. I dag er det imidlertid bare et sovende, nesten utdødd tettsted. Dødsstøtet kom da den nye riksveien ble bygget. Den ble lagt utenom tettstedet. Dermed mistet samvirkelaget, puben og vertshuset størstedelen av kundegrunnlaget.
Frukt og grønt
Vi kom til nabobyen Dannebrog som er en dansk bosetning som på ingen måte er sovende. Dansk flagg, vikingeskip og en vindmølle midt i hovedgata, men eller ingen tegn til skandinavisk kultur og folk.
Han spanderer en kopp kaffe og pai, og vi ble sittende en stund å prate:
— Jeg har mer enn 40 års fartstid på frukt og grønnsaker. Jobbet som auksjonarius, og var innen administrasjon hele tiden. Det er et omfattende fagfelt. Viste du for eksempel at vi har åtte forskjellige nektariner. Alle med forskjellige spesifikasjoner og egenskaper. Frukt og grønnsaker er faktisk New Zealand viktigste eksportprodukt. Den nye teknologien med kontrollert atmosfære har gitt oss et stort fortrinn. Dere i Norge for eksempel, vil gjerne ha friske og ferske epler hver dag hele året. I New Zealand dyrkes det epler kun i perioden januar til mars. Gjennom å lagre eplene under kontrollert trykk, temperatur og gassammensetning kan vi lagre epler et helt år, uten at du som konsument vil merke noen større kvalitetsforringelse. Selvfølgelig, om du får et helt nyplukket eple fra årets produksjon presentert sammen med ett som er ett år gammelt, vil du merke forskjell, men ikke mye.
Lunsjen er over, og vi setter oss i bevegelse sørover. Vi kommer svært godt overens. Kom på bølgelengde umiddelbart da vi begynte å snakke. Ikke ofte man treffer slike folk.
Som mange andre i hans alder, mener han at ungdommen kanskje ikke lenger er hva den var. — Det har den kanskje heller aldri vært, var min innskytelse til det.
Vi svinger av en sidevei de siste 200 kilometerne mot Wellington. — De neste 50 kilometerne kjører vi gjennom forsknings- og utdanningsfeltene til landbrukshøyskolen. De har enorme områder med husdyr, grovforproduksjon, frukt og grønnsaker. Bygningene som rager over tretoppene der borte er den del av området. Forskerne og lærerne får villaer ute ved feltene hvor de arbeider og underviser.
Litt sener kommer vi til en rekke nye bygninger og hus med leiligheter langt ute på landet. — Her skal du ha rikelig med penger for å være elev, forteller han og svinger inn for å vise meg skolen.
— Det er en japansk bygd og eid skole hvor det undervises i engelsk og japansk for velsituerte.
På parkeringsplassen utenfor leilighetene / appartementene hvor elevene bodde, sto det både BMW og Mercedes, men også noen billige biler.
Vi fortsatte sørover. Fra de solbrente områdene ved Napier og Norswood begynte det nå å grønnes mer og mer.
— Vi er nå i de bedre jordbruksområdene i landet vårt.
New Zealand er stort, og det er tydeligvis ikke bare folk i Nord-Norge som er vant med å regne avstander i timers kjøring.
— Vi skal svinge innom en gammel nabo av oss. Han er slakter, og har flyttet ut hit på vei mot pensjonisttilværelsen. Du forstår, julemiddagen er årets høydepunkt for min kone. Da samles hele familien. Alle barn, deres ektefeller og barnebarna. I fjor var vi 45 og i år blir vi omlag 50. Vi har en tradisjonell engelsk julemiddag. Alle barna har med mat, så min kone står mest for organiseringen, og jeg er hjelpegutt.
Utenfor Wellington svinger vi oppom arbeidsplassen hans. En bygning på 250 meter i firkant. — Her har jeg vært direktør i mange år.
— Jeg har ingen eierinteresser i konsernet, likevel har sønnen min overtatt jobben. Jeg er på vei over i pensjonistenes rekker. Arbeider nå offisielt bare tre dager i uka. Har hatt et lite slag, og bør ta det litt roligere i bakkene.
Blir invitert til å tilbringe natten hjemme hos ham i stedet for på backpacker.
— Skal likevel opp klokken 0530 i morgen på jobb, så jeg kan like gjerne kjøre deg på ferga først. Hans kone, en flott dame i slutten av femtiårene, er reneste manifestasjonen på gjestfrihet. Hun steller i stand et godt kveldsmåltid. Etterpå legger jeg villsvinkjøttet i en blanding av salt og eddik. Både for å gjør det mer holdbart etter steking, men også for å trekke ut blod og fjerne eventuell rånåsmak eller annen stram viltsmak. Etter en time gjøres grillen klar. Kjøttet, omlag fem kilo, skjæres i to til tre cm tykke biffer som krydres med pepper, bankes og stekes. Vertskapet fikk smake, likte det og fikk et kilo. Resten brukte jeg omlag to timer på å steke. Er litt usikker på om det kan være trikiner i det, så jeg gjennomstekte alt. Saltet det ganske sterkt, slik at det skulle holde lengst mulig i ryggsekken. Vertskapet pakket det i to plastesker. Ble også invitert til å bli der over julen, men jeg hadde mest lyst til å komme rundt og se New Zealand.
Yrke: Surfer
Klokken fem ble jeg vekket. Sto litt for lenge i dusjen, så frokosten ble mer eller mindre slukt. Vi var sent ute, og kjørte raskt ned til kaia.
—Nå er vi i seneste lag.
Ved kaia lå ingen ferge!
Vi var i rett tid, men ingen båt. Det viste seg at den var to og en halv time forsinket.
Litt over syv kom ferja avgårde. Satt rett under soldekket og kom etterhvert i snakk med en lyshåret atletisk fyr med lang hestehale.
— Jeg reiser omkring og surfer. Holdt til i Australia en stund, men det er så varmt der. Selve varmen gjør ikke så mye, men når det er varmt og godt, blir det altfor mye folk.
Tjener penger på å forme surfebrett i kryssfiner, kle dem i glassfiber og sende dem til fabrikkene som setter sitt navn og merke på dem. Ikke noe å bli rik av, men nok til å kunne leve av mens jeg jakter på den perfekte bølge.
1500 NZ$ for to måneder med stor sykkel
Første haik på sørøya var en halvdøv pensjonist. Vanskelig å kommunisere i en bil med åpent vindu, men man gjør så godt man kan. Passerte en jorde med lamaer. De ble brukt til ullproduksjon. Ble satt av i en liten by 40 kilometer fra Picton. Innom et bakeri med svære skolebrød, og deretter innom en motorsykkelforretning. Begynner å bli fornøyd med å haike. Neste slik reise skal foregå i egen bil eller motorsykkel. Det er mange turister i backpaker katergorien som kjøper en brukt bil eller motorsykkel. Bruker den minst en måned, og deretter selger den igjen. Mange bruktbilforhandlere tilbyr gjenkjøpsavtaler.
— Joda, sykler på over 600 ccm er det sjelden noe større tull med før de har gått en 80-90.000 kilometer. De er pålitelige saker. Om du spytter inn 7-9000 NZ$ får du en bra sykkel, og du taper neppe mer enn 1500 NZ$ når du selger den en til to måneder senere, etter å ha kjørt 3000 til 4000 kilometer.
Det ble en stund å stå før neste lift. Det var Drillo sin skyld at jeg fikk haik.
— Jeg kan litt om flagg, og så er jeg lidenskapelig interessert i soccer-fotball. Dere gjorde det jo rimelig bra i siste VM. Jeg kommer fra Nordøya, og er som deg på ferie her nede. Du ser den grønne lappen på speedometeret om at det er venstrekjøring her?
— Alle leiebiler fikk slike klisterlapper i fjor etter at vi hadde en serie tragiske ulykker med italienere og franskmenn som kjørte på feil side med leiebiler. Ja, nå skal ikke jeg lenger. Du får ha en god jul og godt nyttår. |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
