|
| Melking av turisterDen store Boeing maskinen har brede seter, velkjente vestlige stemmer og væremåte. Det er egentlig ikke så mye mer bekvemt enn den østeuropeiske måten å reise, men atmosfæren er kjent. Vi kunne like gjerne fløyet mellom Oslo og Trondheim. Det er trygt og kjent. Jeg vet liksom hvor jeg har de forskjellige menneskene rundt meg. I lommen foran knærne ligger det et lite head-set som plugges inn i armlenet. Det er et titalls kanaler med forskjellige sjangere musikk, og en kanal med lyd til filmen som vises på lerret i midtgangen.
På sett og vis er det vel trygt og kjent det og, — at de bare er ute å melke meg for penger, — men jeg føler meg ikke akkurat som noen globetrotter og ekspedisjonsmenneske ute for å pløye ny mark. Blir litt matt etter å ha sett på turistfilmene i et par timers tid, og fått presentert turistmål og highlights som regnbygene på værkartet for Bergen.
Maten er som vanlig, og i likhet med Aeroflot kommer det en varm fuktig håndduk før maten. Kanskje de er inspirert av de allestedesværende japanerne?
Uten humor stopper livet
Vi kommer inn over fastlandet. I pausene mellom filmene viser lerretet et kart over kysten av Australia, og havet til New Zealand. En rød flekk markerer hvor vi er, og ved siden av kan vi lese hvor høyt, fort, og lengden vi har reist, og hvor langt, og lenge vi har igjen.
Flekken kommer inn mot land og vi myser spent i fartsretningen, og får øye på et flatt land. Ser ut som sør England i juli. Hus med flatt tak. Store jorder. Beitende husdyr og åkrer med grovfor. Vi får ut de obligatoriske skjemaene som skal fylle ut før tollen. Under avkryssingen for mann / kvinne — sex skriver jeg i stedet yes— please. Uten humor stopper livet. Må også signere på en sak om jeg er tidligere straffet, har brukt dop og underlig nok, en lengre utredning om at jeg ikke har med noe organisk materiale som frø, planter, kjøtt og lignende. Det er tydelig de har hatt en del dårlig erfaring med slikt.
Blir litt forundret over flyplassen. Så liten den er. Målestokken de siste døgnene har vært Moskva, Bangkok og Australia. Denne er jo mindre enn Gardermoen. Underlig hvordan førsteinntrykket i det én stikker hodet ut av flydøra fester seg?. Det var kaldt. I alle fall i forhold til Bangkok og Sidney. Ja — nå har jeg virkelig bikket den andre veien igjen. Nærmere sørpolen.
Før tollklareringen handles det rent obligatorisk på tax-free’en som er fullt av julenisser. 1¼ liter med Baileys. Det er jo jul, og av de menneskene jeg treffer er det sikkert mange som vil sette pris på en liten en til kaffen — og kakene. Mon tro om de er bra på kaker her på baksiden av jorda?
Tollklareringen går greit. Masser av julenisser på flyplassen. Herlig med grønt gress — og palmer, selv om temperaturen egentlig ikke tilsier det.
Et skritt til
Første skrittet var å sette foten i stigen opp i flyet i Kirkenes for et hav av tid siden. I alle fall etter opplevelsene å dømme. Nå er jeg klar for neste. Krysser parkeringsplassen utenfor ankomsthallen og går over gata. De kjører i feil fil i dette landet. Strekker høyre tommel ut og opp. En ekte backpackers hederstegn. Men det er feil tommel. Det blir feil å haike med høyre. Gjør en 180 graders vending og strekker ut venstre. Det føles feil, men virker.
En ti år gammel bil med et ektepar i begynnelsen av sekstiåra stanser. De har levert sin datter som bor i Australia på flyplassen. Han er melkebonde, og trives med det.
—Skjærer klauver på melkekyr som en bi-jobb i Nord Norge. Driver dere med klauvskjæring her også? Jeg øyner en utsikt til å forsterke reisekassa, og å bli kjent med noen innfødte.
—Vi har ikke fjøs. Bare leskur. Forskjellen mellom sommer og vinter er ikke så stor i dette landet. Våre kyr går ute hele året, og sliter for det meste klauvene naturlig. Vi har likevel klauvboks, for det forekommer at dyrlegen må ta en kikk.
— Melke 300 kyr, ikke noe problem for to mann med to sett melkemaskiner. Hvert sett har 26 organe, så jobben er gjort på 2½ time. Vi har ikke subsidiert landbruk slik som dere. Her må vi dekke alle utgiftene selv.
U-hjelp for galleriet
— Imponerende. I Norge får bonden mellom 15 og 25 kroner for hver liter melk som vi kan kjøpe i butikkene for under en tier.
—Det synes vi er blodig urettferdig. Da Storbritannia ble EU-medlem, gikk økonomien vår helt over styr, og det var da dette landet bestemte seg for at det som ikke kan stå på egne ben, ikke har livets rett. Dere kommer vel etter dere også! Vi synes det er fandens urettferdig at dere har laget ugjennomtrengelige tollbarierer, slik at vi bare i begrenset grad kan tilby dere våre varer til rimelige priser, og som i tillegg har langt høyere kvalitet enn det dere noen gang vil klare å produsere selv.
—Akkurat det der er jeg enig i. Men det er en ting som jeg synes er verre. I landet vårt pøser vi årlig på med milliarder av kroner som U-land støtte. Pengene trengs ikke. Blir misbrukt, og er bare ett spill for galleriet. En av politikerne i et slikt land sa en gang: —Den tredje verden hadde sett helt annerledes ut dersom dere hadde fjernet tollbarrierene. Mye av årsaken til at det står så dårlig til med oss, er at på mange viktige eksportvarer har dere beskyttet egen økonomi med så store tollbarriærer at det ikke er mulig for oss å drive handel med dere.
—Norsk U-hjelp er etter min mening noe skikkelig tull. Dersom vi i stedet fjernet moms og tollbarrierer på varer fra den tredje verden, ville de snart bli en økonomisk maktfaktor. U-hjelp ikke til for å hjelpe U-landene, men for å hindre at de får økonomisk makt og samtidig holde vår egen samvittighet ren.
Budget minded
—Vær forsiktig i Auckland. Vi leser hver uke om gjenger på et tyvetalls asiater som slår ned og rundstjeler turister. Kriminalitet er et problem i Auckland. Ikke gå i mørke bakgater etter at det er mørkt. Se an folk nøye før du går inn i bilen til dem. Ikke haik i nærheten av Auckland. Det er altfor mye folk av feil type her.
— Jeg er ikke så kjent her i sentrum.
Vi stopper utenfor en dansk restaurant. Vi går inn for å spørre etter et nordisk backpacker, men ingen i resepsjonen snakker annet enn engelsk, og de kjenner heller ikke til noe nordisk miljø. Mannen i resepsjonen viser bonden noen bra hospitser på kartet, og etter litt fram og tilbake, ender vi opp utenfor døra til et slitt, halvgammel hus i et trivelig villastrøk, to- tre kilometer fra sentrum.
—Dette er et langt tryggere strøk enn backpackerne i sentrum har. Her finner du sikkert noen nordiske budget minded travlers som kan gi deg noen tips.
Vi er i et rolig velholdt villastrøk i Lantan, en pen del av Auckland.
Backpacker er et begrep som hører hverdagen til på New Zealand. En backpacker er en budget minded turist, som reiser for å oppleve. Realiteten er at han legger igjen mye penger, selv om han er økonomisk.
— Snakker med en tysk gjest om det er noe ledig plass. Melkebonden lurer på hvilket språk vi snakker. Får noen peppermyntedrops før han smiler, vinker og kjører videre— Når jeg kommer til Norge regner med å få like bra service, fleiper han i det bilen ruller nedover veien.
Kiwi Express
Det store gamle huset er innredet som et slags ungdomsherberge, og er så godt som fullt. Blir tatt vel i mot av en tysk backpacker som har tatt en pause i reisinga og skiftevis jobber og tar et engelskkurs i Auckland.
— Det kameraet ditt ser dyrt ut. Jeg tror det er best vi låser det ned i safen. Det finnes backpackere av alle kategorier, som i resten av samfunnet.
Blir med ned i kjelleren. Vi legger pengebeltet, passet, returbilletten og fotoutstyret i safen. Har valgt å kjøre det gamle løpet. Ingen plastkort. Ingen reisesjekker. Alt i kontant New Zealand $ og en reserve på 2.000,- norske. Deretter er det å sko hester, jakte eller utdanne soldater.
Kryper til køys ved tretiden på ettermiddagen. Har betalt 60 kroner for å få sove, lage frokost og dusje. Ingen upris. Rommet er stort. Sikkert 30 kvadrat, og fire meter under taket. Vi er seks, åtte strangers fra, i alle fall, tre kontinent som sover i lag. Noen legger seg tidlig. Andre er en tur på byen, og kommer først etter at månen har begynt å dale.
Er opp en halvtimes tid ved åttetiden, og snakker dansk med to fra København. De har vært her en stund og reist.
— En rundreise over begge øyene med buss. Det tar 14-17 dager, om du ikke tar for mange stopp underveis. Det koster deg en 1400,- til 1600,- kroner. Ikke ille for et land på størrelse med Storbritannia, eller 80% av Norge. Det er kjøkken i bussen, og alle passasjerene kjøper inn og lager mat i fellesskap. Du kan hoppe av bussen når som helst, og gå på en annen. Fungerer svært likt Interrail, bortsett fra at alle i bussen er turister — Backpackers. Det er stort sett gamle utrangerte busser som er bygd om. Det er ganske store firmaer som driver disse bussene. Den mest kjente er Kiwi Express. De stopper ved alle de store melkemaskinene — steder hvor turistene melkes for penger. Du transporteres med andre ord fra den ene turistattraksjonen til den andre, og får vel kanskje ikke oppleve landet på den måten kiwiene — New Zealenderne — ser det.
Det tar på å reise og samtidig være forkjølet. Kroppen er bra skutt. Sovner i samme øyeblikk ryggtavla møter madrassen. Hodet rekker ikke å lokalisere puta før det er svart.
Står opp ved syvtiden. Er fortsatt trøtt og utrivelig forkjølet, om enn noe bedre. Snorket nok ille. De andre på rommet bekrefter det.
Pakker og tusler ned i byen. Finner Sentrum. Her skulle Vigdis Våvang eller Top of Europe ha vært. Maken til salg og markedsføringsapparat for opplevelsesturisme! Ikke nok med det. Inntrykket er at det til og med virker. Turer kan bookes på alle Backpacker hospitsene. Bare i hovedgaten i sentrum, er det fem slike herberger med pris på 40 til 80 kroner pr natt.
Både på turistinformasjonen, og på alle steder som driver service for turister er det utrolige mengder av tilbud innen opplevelsesturisme.
Opplevelser basert på buss, hurtiggående vann-jetbåt, havseilere, fallskjermhopping, strikkhopp, ridning, dykking, rafting, hav-kajakkpadling, elvepadling, kanopadling på stille elver osv. Alt sammen i et sommerklima mye likt vårt og med samme type natur. Ja, her skulle Grenseland, og all annen nord-norsk reiselivsnæring vært, sett og lært. Ble helt betatt. Tenke seg til at et land, med bare tre og en halv million innbyggere klarer å få til et så bra opplegg, og i tillegg tydeligvis også tjene penger på det. Prisene er stort sett de samme som i Norge. Turistene handler vilt. Når jeg forteller at jeg er norsk, får jeg høre at de har hørt så mye om de flotte fjordene, men at det er alt for dyrt til at de noen gang vil besøke det.
New Zealandfolk
De pent kledd, kanskje bedre en nordmenn, slanke og med pene figurer og ansiktstrekk. Eneste påtagelige forskjell fra Europa er den Asiatiske påvirkningen i form av tilstedeværelsen av japanske bygninger og banker. Du ser lett at de er japanske. Skiltene er på begge språk.
Bra med svenske og danske turister, men ikke så mye norske. Tyskere og engelskmenn dominerer.
Jobben venter
Nei, nå er det på tide å komme i gang med jobben. Denne turen skal gå i pluss. Ikke noe slaraffenliv. Undersøker med turistinformasjonen, og blir henvist til DOC — Department Of Conservation. DOC er det vi bør forvente at Direktoratet for Naturforvaltning, Fylkesmannens miljøvernavdeling og kommunens miljøvernrådgiver burde vært, og som de sikkert er om fem til ti år.
DOC gjør det samme som de nevnte norske etater. De har, som i Norge, kontorer i alle kommuner. Til forskjell fra de norske fungerer de som et strømlinjet serviceorgan hvor vanlige mennesker kan få informasjon, ordne med jaktkort, få oversikt over åpne hytter og merkede løyper. Altså en mellomting mellom et forvaltningsorgan og et servicekontor på alt som er knyttet til forvaltning og aktiviteter i naturen. Alle typer aktiviteter knyttet til dyreliv, jakt, fiske og friluftsliv.
Etter en del leting på ny og gammel adresse kom jeg til hovedkontoret. Omtrent som å komme inn til Fylkesmannens miljøvernavdeling på fylkeshuset. Herren jeg ble vist inn til, så ved første øyekast ytterst formell og byråkratisk ut. Det var en feilaktig vurdering
Nå var han i midten av femtiårene og hadde vært profesjonell hjortejeger i syv år. Her var han saksbehandler og dommer i det som tilsvarer vårt Miljøverndepartement.
— Jeg foretrakk de finske Sako riflene i tiden jeg var yrkesjeger. For et par år siden var noen kollegaer av meg i Finland for å besøke Tikka fabrikken. De kom tilbake med et inntrykk av at vi driver en ganske annerledes forvaltningsstruktur enn det som er vanlig i Europa og Nord-Amerika. Vi bruker også speilvendingsprinsippet som dere. —Altså, at alle opprinnelig dyrearter på New Zealend i utgangspunktet er totalfredet, og det vil neppe noen gang vil bli åpnet jakt på dem.
— Jaktbare pattedyr på New Zealand er bare slike som er innført. Det vil si forskjellige arter hjortedyr, villsvin, harer og possum. Derfor ser vi ikke på dem som en ressurs, men som et onde, eller en konkurrent som må holdes i sjakk. DOC’s jobb er derfor ofte å oppmuntre jegere til å intensivere jakten i områder med for store bestander, for å unngå at New Zealands opprinnelige fauna blir rasert. Vi har lyktes med å utrydde det jaktbare viltet på noen av småøyene, men på hovedøyene er det utopi, å tro vi skal klare å utrydde dem. Å hindre stammene fra å bli for store, er det beste vi kan håpe på. Derfor har vi ikke jaktider, eller andre begrensninger på jaktbare pattedyr. Du må ha grunneiers tillatelse. I størstedelen av New Zealand er det staten, og følgelig er det lett å få jaktkort. Hensikten med jaktkort er for at vi skal ha en rimelig oversikt over bestandsutviklingene. Håper du får en fin jakt. Å komme seg på
jakt er, som du forstår, sjelden noe problem.
Kan du lage en til meg også?
Neste punkt er å ordne kontakter og avtaler. Fikk noen på turistinformasjon. Etter at myntautomaten etterhvert har svelget en hundrings, er Peter Maxwell i andre enden av tråden.
—Jeg kommer fra Norge og skal lage et kapittel til en Norsk jaktbok om hvordan nordmen kan komme seg til New Zealand å jakte. Hva de kan jakte på, hvor, når og hvordan. Skal også lage en artikkel om en suksessfull jeger / jakt på New Zealand. Kan du hjelpe meg med kontakter?
— Prøv Wurn Willson som driver Roccahead Gunshop. Han er en meget dyktig jeger, og har jaktet på all slags vilt vi har her, og mye av det som er i andre verdensdeler.
—Jeg kan også være interessert i en artikkel om jakt. Ta kontakt om du får til noe bra.
Etter at telefonautomaten har slukt noen tiere til, kommer jeg til våpenbutikken som han driver.
Får kontakt med våpenbutikkken, men ikke Wurn. Han skal være der hele torsdagen. Da bør jeg også være der.
Du er nesten for dyktig for oss
På vei ned mot havna, for å ta bussen til et saltvannsakvarium og antarktis-museum og senter, står det en plakat. Samme type som du finner utenfor REMA. New Zealand English Academy står det. Kurs begynner snart.
Har spekulert en del omkring artikkelen til det New Zealand-tidsskriftet på vei ned Queenstreet. Bør skrive den på norsk, og få den oversatt her, slik at det blir litt mer penger å reise for. Hvordan? En annen sak. Hva med å bo her fast, to til tre måneder hver vinter og livnære seg på jaktartikler, reiseskildringer og skoing av hest?
Hva har du her å gjøre?
Bygningen må være blant de finere i hovedgata. I åttende etasje tilhører det faste håndtrykket en velkledd imøtekommende herre i slutten av førti årene.
—Hvor lang tid vil det ta for meg å lære å skrive engelsk så godt at jeg kan leve av å skrive?
— Det var litt av et spørsmål, fleiper den rødhårede, lett solbrente mannen i sandaler, grønne shorts, grønn skjorte og grønn ryggsekk. Med han er tydeligvis litt i villrede om hva han skal svare på et så konkret spørsmål.
Blir vist inn til Madeleine Hills, en alminnelig utseende kvinne midt i tredveårene. Hun begynner med en lengre utredning om hvor god grammatikk, uttale og ordforråd jeg har. Får deretter et tilbud om et 12 ukers kurs til en pris av 16.000 Nkr.
— Men, forsikrer hun, så god som du er, er dette bare barnematen for deg. Du vil lære mye og få eksamenspapirer som gir deg adgang til immatrikulering ved Britiske universitet.
Cambridge Certificate of Proficiency høres unektelig fint ut. Men har jeg egentlig bruk for det?
Takker for informasjonen. Lettere forvirret, og egentlig ikke så mye klokere. Egentlig sa hun jo at jeg klare meg like godt uten dette kurset.
— Direktøren, John Allan-Rae vil gjerne snakke med deg igjen. Blir vist inn til mannen som tok i mot meg.
— Vi er en hel nystartet språkskole, har elever fra Danmark, Sverige og Tyskland i tillegg til en rekke asiatiske land, men praktisk talt ingen fra Norge. Kunne du være interessert i å hjelpe oss med det?
— Våre foretningsfortrinn er:
· Vi har ingen dialekter på New Zealand, slik som eksempelvis i Australia.
· Det er billigere å bo her.
· Totalutgiftene for et tolv ukers kurs i England, vil være høyere enn hos oss.
— En annen fordel er at vi har nordiske sommerforhold på den tiden det er mørkt og kaldt i Norge. Dersom du kan skaffe oss en del kunder, kan du få kurset gratis. Dine utgifter blir da reise og opphold. Om du er interessert, er det fint om du kan ta kontakt om en tre dager tid igjen.
Vi blir sittende å snakke om løst og fast. Jeg tar fram den akutte utfordringen om den eventuelle artikkelen til tidsskriftet.
—Kjenner du noen oversettere eller oversetter- forening?
— Jo — jeg gjør det, men oversetting er svært kostbart. Din engelsk er såpass at det er bedre om du oversetter den selv, så hjelper vi deg med å polere den.
Billigere i en park.
Oppstemt og litt overrasket går ferden videre med buss til et saltvannsakvarie med museum om Antarktis. Det var bra, men markedsføringen bedre.
Om det skyldtes det skarpe lyset eller manglende hvile. Ikke vet jeg, men kroppen ble tung og slapp i samme øyeblikk som solen krøp under horisonten. En kald søravind. Søravinden er den kalde her nede, sør for ekvator. Akkurat like kald som en junivind fra nord kan være på østlandet. Fant en park like ved. Rullet ut soveposen og sov som en stein under et svært tre med enorm krone. Det er billigere å sove i en park. Selv om det er kaldt, er vi ikke så langt sør. Det er ingen Golfstrøm her. Nettene er svarte som i en svart søppelsekk. En bra trygghet.
Våknet ved åtte tiden. Sto opp. Rimelige utvilt og sulten som en abbor. Erfarte at tørt selvbakt brød fra Pasvik, og tre slurker Baileys ikke er måten å starte dagen på. Ble små susete i skallen og halvkvalm i magen. I sentrum av Quenstreet ble frokosten forsterket med tre glass vann og en kopp Cappuccino. Ble i alle fall edru. Traff en hyggelig amerikansk jente som hadde vært på farten i tre måneder, på New Zealand og i Australia. Drakk en kopp Cappuccino i lag, og hun fortale om sin tur på øyene.
— Sør Øya er best!
Vi ble enige om å møte hennes kamerater, og gå ut om kvelden. Kvelden kom. Jeg husket hvilken Backpacker det var, men ikke navnet på jenta. Så jeg fant henne aldri i det ti etasjers hospitset midt i sentrum.
Reparasjon av palmtopen
Noe av ideen bak reisen var å teste ut mulighetene for å leve av å reise en måned eller tre hver vinter, når det likevel er kaldt og surt i Nord Norge. Å reise handler mye om å vente, og å forholde seg i ro. Derfor, mer eller mindre, disiplinerte skriveøkter hver dag. Menneskene jeg jobber i lag med har fullt opp med å forberede jula sammen med familien. I tillegg har de sine egne jobber. Derfor er den 400 gram tunge palmtope, som lett får plass i brystlommen på skjorta, eller i baklomma på jeansen, sammen med kameraet de to viktigste hjelpemidlene på turen. Den funker like bra som en ordinær bord PC når det kommer til å produsere tekst. Det går like fort, og er like hensiktsmessig å skrive på. . Den begynte å fuske på flyet fra Australia, og nå vil den bare i perioder. Det går like greit å jobbe uten, men det er langt mer rasjonelt å jobbe med
Atari Portfolio palmtopen hadde en skade i kabelen til skjermen, slik at den bare virket nå og da. Bjørn - broren min, fikset den før jeg reiste, men reparasjonen holdt ikke. Nå er eneste løsning å få en ny kabel eller en ny Atari.
En ny koster 1200,- Nkr. Datautstyr koster omtrent det samme som i Norge. Problemet er at de ikke har norsk tegnsett på det som selges her.
Blitzen på kameraet har gått i gulvet to ganger. Hadde brukket en rød plastplate, men ikke noe som har betydning for funksjonaliteten. Er det mer som sier takk for ser nå, må jeg kontakte forlaget og få ned noe mer penger for å få erstattet det som slutter å virke.
Livskvalitet og tid
Klokka blir over fire. Folk slutter på verkstedene. Venting — og mer venting. Ingen vits å dra videre før arbeidsverktøyet er i orden. Får jeg ikke reparert Atari`en i morgen, må jeg kjøpe en ny. Det reduserer reisekasse med nesten er firedel.
Havner på en trivelig kafé igjen. De har så mye spennende bakervarer. Kan motstå alt — unntatt fristelser. En stor kopp cappuccino og en stor tallerken assorterte kaker. Livet er herlig, dere.
Verdensproblemer hører med. Verdensproblemer er til for å løses. Kjenner neppe en sjel i en noe sånt som en million kilometers omkrets, så det passer seg bra å filosofere.
Det er på slike reiser at én virkelig får se hva som egentlig er viktig. Det meste av hva én gjør, er egentlig bare viktig for en selv. Alle menneskene som pulserer på den internasjonale flyplassen i Bangkok, Australia eller på gaten i Auckland har krav på et meningsfylt liv med livskvalitet. Hva er det som egentlig er viktig? Alle haster forbi fordi de har noe viktig. Fordi de har dårlig tid.
Hva er livskvalitet. Hvilken betydning har det for andre. Hvilken betydning har svaret for andre enn deg selv? Er målet med livet å ta vare på de som er omkring deg? Er målet at de du er glad i skal ha det bra?. Uten at en selv har det bra, er det ikke mulig å skape en god situasjon for andre
Jeg kan ikke, fordi jeg må .. eksempelvis jobbe. Er jobben egentlig viktig for andre enn deg selv. Ingen ugjorte jobber forblir ugjort dersom du ikke gjør dem. Vi sier ofte om ikke jeg gjøre, blir det ikke gjort. Er jobben nødvendig, blir den alltid gjort. |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
