|
| Kjekk & sympatisk reisefølge— Følg nøye med nå, damen bak disken på Shell stasjonen ser smilende og spent på den rødhårede lettere solbrente nordmannen.
—Nå starter forvandlingen til en kjekk, sympatisk ung mann som får haik med en gang. Det er egentlig snakk om ordnære markedsføringstrategier. Se alminnelig, ordinær og sympatisk ut. Pene klær, ryddig og ren.
Vi fleiper en stund. Handler en liter av den sorte kapitalismens urin. Finner fram litt villsvinkjøtt. Smører inn ansikt, armer og ben med solkrem. Skifter til shorts og grønn skjorte.
Jule samvittigheten
Rakk ikke fram til hovedveien hvor haikingen skulle starte, før en Toyota Pick Up stoppet og kjørte meg resten av veien fram. Etter en stund stoppet en kiwi som skulle ut å besøke en kompis som feiret jula i fengsel, for fyllekjøring. Han hadde reist i Europa,— men det er ingenting som kan konkurrere med New Zealand . Han jobbet som lærer, og er engasjert i hva som skjer i samfunnet, slik det seg hør og bør for denne yrkesgruppen.—Maoriene er urbefolkningen her, og jeg mener at man ikke lærer å kjenne landet skikkelig uten også å kjenne maoriene. Datteren min lærer maori på skolen, så jeg har også begynt å lære språket deres. I New Zealand har vi 7.8% arbeidsledighet, men ser vi bort fra maoriene og andre sydhavsfolk som er i en særstilling når det gjelder arbeid, er det bare 5%. Det finnes mange fine maorier, men også en del som ikke er det. 40% av alle voksne maorier har vært i konflikt med lovverket.
Neste lift varte bare fem kilometer. En stressa bonde på vei hjem med de siste julegavene. En poster av to delfiner som spretter over havflata, innrammet i en billig klipsramme. Ble satt av i et veikryss, midt i mot to geiter i halsbånd og i løpestreng i veigrøfta. De utnyttet dermed en temmelig utilgjengelig ressurs. Jeg vil neppe spist kjøttet eller osten fra geiter som har tilbrakt livet så nære innpå den sterkt trafikkerte veien.
Lå ute foran fox glacier. Aldri sett så mange stjerner før. Himmelen var stappfull. I tillegg så jeg flere stjernetåker som jeg ikke har sett før.
Pensjonert flymekaniker
Deretter ble det imidlertid en mer interessant kiwi opplevelse. En liten bil stoppet. Trengte 50 meter på å bremse ned. En herre på omkring 80 bak rattet og en annen på min alder ved siden av. Trodde lenge det var far og sønn, men det var en anne haiker på vei til fjellet for å kjøre snowboard. Sjåføren, eieren av bilen, var en pensjonert flymekaniker. Han skulle hjem, omlag en tredel av veien til Queenstown. Den amerikanske kokka og livskunstneren passerte meg i alle fall tre ganger i løpet av dagen. Bussen stoppet, jeg ventet på haik og slik hoppet vi bukk nesten halvveis fram. Haiking er gratis, og ofte ikke særlig mye treigere enn å kjøre buss. Vi stoppet på en bensinstasjon med julekaker og julenisser. Spraysnø på vinduene. En ganske malplassert julestemning ut fra det jeg er vant med når det er sol og 25 grader.
I bildur, med gamle herrer som hører og snakker utydelig, er det ikke like lett å holde konversasjonene oppe. Ikke alle dager er man like pratsom heller.
Ble satt av i et veikryss som vanlig. Bare noen hundre kilometer igjen av dagens reise. Etter ti minutter kom en dame i slutten av tredveårene gående. Hun henvendte seg i god engelsk, men med en utvetydig aksent som røpet at hun var turist fra et Tyskspråklig land.
—Vi skal et stykke i samme retning, og har god plass.
Det hadde stoppet to gutter ved en bensinstasjon hundre meter bortenfor.
-Jeg er fra Østerike, og på en års reise omkring i verden. Kameraten min er fra England og var her nede et halvt år for 10 år siden som turist. Vi kom til Christchurch for en uke siden. Kjøpte denne gamle varevognen for 1700,- NZ$(ca 8000,-). Har pusset den opp litt, og vi startet i går og kjører i rolig tempo til Mt. Coock.
Vi klatret opp på fjellet til vi plutselig fikk et utrolig scenery, fargestrålende blomster i forgrunnen og hvite fjell i bakgrunnen. Vi tok et kvarters fotoseanse. Lengre bortover veien passerte vi en rekke busser med japanere med alle typer kamera og videoutstyr. Litt senere stoppet vi ved et av New Zealand turismagneter. En steinkirke ved et en innsjø omkranset av nakne fjell, mange med en hatt av snø. Inne i kirken sto skiltene på både Engelsk og Japansk. Japan er ikke bare bare eier av vesentlige deler av byene, skogene og turistnæringa. De er også den viktigste turistgruppen, og naturlig nok er mange av skiltene også på japansk. De jeg fikk skyss med, bestemte seg for å bli på dette stedet en stund, og kjørte meg ett stykke bortover veien.
Vi var over tusen meter høyt, vinden var kald. Tok på alt vindtøy, og skulle til å ta på ullundertøyet. Det er julaften hjemme i Norge. Fant fram litt brød og villsvinkjøtt.
Da stoppet en 10-15 år gammel bil. Sjåføren, omtrent på min egen alder, hadde tydelige Sør- Europeiske ansiktstrekk. Både temperament og utseene sladret om at han hadde italienske forfedre. Han kjørte fort. Ikke bare fort. Han kjørte fort på en feil måte. 130-140 km er ikke så ille på disse brede oversiktlige veiene med lite trafikk. |
Bok anmeldelse
Google Books
|
