|
| Italiensk temperamentDet var ikke det at han kjørte i 130-140 kilometer i timen. Det var det at han vinglet fram og tilbake på veien og først bremset inne i svingen, som var betenkelig. Særlig på den trange uoversiktlige veien ned fra fjellet, skrek det faretruende fra dekkene.
—Jeg kommer egentlig fra Inverkagil, men foreldrene mine flyttet til Queenstown for fire år siden. Er nyutdannet journalist. Jobber nå i en liten lokalavis utenfor Christchurch. Kjedelig jobb. Prøver å komme inn i et tidsskrift eller en større avis. Målet er å bli selvstendig slik som deg, men det tar jo tid å bli anerkjent, få erfaring og etablere kundeforhold. I tillegg har jeg studiegjeld. Har studert samfunnsvitenskap og økonomi. Nå skal jeg hjem for å feire julen med familien. Foreldrene mine flyttet til Queenstown for fire år siden. Skal bli hyggelig å treffe igjen venner og søsken. I romjula drar vi på besøk til venner og kjente, og ut på byen om kvelden.
Vi fyller bensin på en Shell-stasjon. Den var snarere en butikk enn en bensinstasjon. Som i Skandinavia ser de ut til å ha større omsetning på andre produkter enn drivstoff. Øverst på bladhyllene smilte damene mot en med store deiter, halvåpen munn og halvlukkede øyne. Lenger ned data-, båt-, hus- og familiebladene.
Eneste forskjellen er at i Skandinavia betjener vi pumpene selv. Her er det alltid betjeningen. Dessuten koster en tolitring med Coca Cola bare det halve av i Norge.
Etter at tanken var full, og vi hadde fått lenset kjølevannet, startet vi på de siste 50 kilometerne.
—Om ikke lenge passerer vi en gammel bro. Du ser strikkhoppings-plattformen nede til venstre. Jeg har ikke hoppet strikk. 100 NZ$ koster det, varer noen ganske få sekunder, og så er de pengene borte. Nei, en slik sum vil jeg heller bruke til andre ting der jeg føler at jeg får igjen noe mer varig.
Elva vi kjører langs har bratte skrenter, med stup på flere titalls meter. Den er smal, svingete og sterkt trafikkert. Min følgesvenn, med italiensk utseende og temperament, ser ut til å være glad for å leve og ser lyst på framtida. Han er på ingen måte noen selvmordskandidat, så jeg prøver heller å nyte naturen mens vi driver lavtflyging nedover dalsidene mot landets viktigste turistmaskin. Mye likt mange av dalførene ut mot Førde på Vestlandet i Norge.
—Queenstown er egentlig en gullgraverby. Det begynte med at en eventyrer kom tilbake til Christchurch med en formue i gull. Det utløste naturligvis et gullrush. New Zealands versjon av Klondyke. De fant en del gull, men få ble rike. Fortsatt er det mange som lever av gullskjerping. Noen gjør penger. Kanskje spesielt de store bedriftene. I tillegg gjør flere turistbedrifter det godt på å organisere gullvaskeropplevelser. Queenstown ble grunnlagt som et servicested for gull-leterne. Med butikker, hoteller, puber og bordeller. Det var vel helst disse som gjorde penger på gullrushet. Gullrushet tok imidlertid slutt, noen av gull-leterne ble igjen i området, og Queenstown klarte å omstrukturere seg til turistsenter. I dag eies den til stor del av japanske næringsinteresser.
Ble som vanlig kjørt helt til døra av turistinformasjonen og vist hvor Backpackerne var. Makeløst trivelige og hjelpsomme folk, disse som tar opp haikere.
Førsteinntrykket var kommersielt. En kommersiell plass, en turistmaskin. Andreinntrykket det samme. Assosiasjonene går til Hemsedal. Høye fjell, vintersport, vakker natur, friluftsorientert. Tuslet opp til turistinformasjonen. Fikk vekslet penger i et hjørne av turistkontoret. Banklokalet var ikke på stort mer en kvadratmeter. Med gebyrer og alt som hører til ble det nesten fem Nkr for hver dollar. Et unevnelig antall turistbrosjyrer fylte mesteparten av det 30-40 kvadratmeter store lokalet. Det var sitteplass til de fire som utgjorde betjeningen. Ståplass til et titalls tilreisende, og resten var salgsmateriell for opplevelsesturisme.
Fant fram det norske flagget og festet det foran på skjorta, i håp om å finne noen nordmenn. Spurte på alle Backpackers, men de hadde ingen nordmenn som gjester nå. Det hadde vært noen der få dager tidligere. Flagget gjorde også at andre tok kontakt. Noen på en bar hadde vært i Norge, og hadde norske venner. Lenger opp i gata holdt DOC til (Department of Conservation). De informerte om fotturer, åpne hytter, opplevelser og severdigheter. Undersøkte jaktmulighetene, men akkurat i denne kommunen er jaktpresset så stort at det er innført jaktider på alt vilt, og i jula er det totalfredning.
Første julefeiring
—Are you from Norway?. Spurte en dame i slutten av førtiårene. – Du forstår jeg har akkurat fått julekort fra mine norske venner, og jeg forstår ikke et ord norsk. Kunne du oversette det for meg?. Vi gikk inn i varmen i en butikk. Det blåste en sur vind ute på gaten, og det var neppe over 10 grader.
Kortet var fra en norsk gårdbrukerfamilie på Østlandet. De hadde det bra, takket for brev og et hyggelig opphold, både på New Zealand og hjemme hos dem i Norge. Kortet skildret familiens status, og ønsket god jul og snarlig gjensyn. Hun takket for jobben.
—Et fryktelig mas med disse juleforberedelsene, var hennes siste ord før vi skiltes.
Tok en runde innom alle pubene og utestedene. Sentrum er omlag 250 x 300 meter. Et titalls puber og spisesteder. Det tok et par timer. Lesket strupen med et par sidere. Foretrekker det framfor øl. Smaker som en mellomting mellom øl og vin. Prisen er fem kroner høyere for et glass øl eller sider her, enn ellers i landet. På en liten halvmørk pub gikk betjeningen utkledd som nisser. Møtte den mest sensuelle nissen som tenkes kan. Med høyhælte sko var hun omlag 180, nisselue, helt lyst hår med Charleston-frisyre og en sterkt utringet kjole som figuren fylte til siste millimeter.
Tok et bilde. Siste rute på filmen, tok ikke bryderiet med å la henne vente mens det ble satt i en ny. Angret det etterpå. Aldri forsvarlig å ta bare ett bilde av et godt motiv.
Stakk innom puben senere på kvelden, og spurte litt om byen og mulige hovslagerjobber.
—Det er svært dårlig betalt å jobbe på utesteder her, samtidig som alt er svært dyrt, men jeg trives og har bodd her i to år. Joda, om du vil sko hester, har vi en god del av det her. Du får sikkert mye å gjøre. Et øyeblikk, så skal jeg gi deg noen adresser og telefonnumre. Hun bladde opp i telefonkatalogen og ringte noen kjente, og på en par minutter hadde hun skapt en liten adresseliste.
Det er julaften. Familiens 17. mai. I Queenstown begynner det å regne. Nesten helt mørkt. Den kalde vinden svir mot kroppen. Det kommer alltid en litt trist stemning over en på slike dager.
Syntes ikke noe om de lokale Backpackerne. Blir heller boende ute i natt, selv om det regner. Må hente ryggsekken som er til oppbevaring på Backpackeren før klokken ni. Har satt noen batterier for blitsen til lading. Må ikke glemme dem. Kommer i snakk med en fyr som bor der. Spør etter nordmenn for sikkerhets skyld.
—Nei, ingen nordmenn. Det er noen svensker og dansker som feirer jul opp på kjøkkenet / spiserommet. Spør dem.
Rundt et langbord sitter et titalls mennesker. Dansker ved den ene enden. Svensker ved den andre.
—Vi reiser med Kiwi Experience, forteller ei søt danske jente i første halvdel av tyveårene. De har laget en skandinavisk julemiddag med kalkun, risgrøt, riskrem med mandler, øl og vin.
—Vi har nok til deg også, slå deg ned.
En stor kalkun med grønnsaker, saus, salat og alt som hører til. Desserten var krem med opphakkede mandler. En av mandlene var hel, de hadde sikkert glemt å kutte den opp. I Norge hadde det vært riskrem med en mandel i, og den som fikk mandelen fikk en mandelgave. Kanskje ikke så utbredt med slike skikker i Danmark og Sverige. Bollen med mandelkrem ble skrapet til siste rest. Først så de spøkefullt på hverandre, så mer forundret. Til slutt sa en av jentene:
— Hvem har mandelen.
Nå er den svelget, så det er kanskje like greit ikke å si noe. Blir kanskje ikke trodd. De har jo bare kjent meg i knappe ti minutter. De undret seg og lette noen minutter, men ble så enige om at mandelgavene skulle inngå i bolken med små julegaver som de hadde kjøpt til hverandre, og som skulle dele ut senere på kvelden.
Vi spiste og drakk, fortalte vitser og historier. Bortsett fra meg var alle på samme buss, og så ut til å ha blitt en fin sammensveiset gjeng. De fleste i lokalet var på verdensturne, og New Zealand var bare en mindre stopp på reisen. Danskene sang sine sanger, svenskene sine og noen tok vi i lag.
En stockholmer midt i tredveårene med bukkeskjegg på hakespissen, satt ved et annet bord og informerte to jenter, ei fra Australia og ei Kiwi.
—Når Jesus vitterligen ble født om morgenen den 25. hvordan kan det da ha seg at dere skandinaver feirer den 24?, undret de.
Dette forsto de ikke helt. Ikke kunne svensken som hadde tatt seg et års permisjon fra jobben som fengselsbetjent forklare det skikkelig heller.
—I Skandinavia er julefeiringen mye eldre enn kristendommen. Vi hadde noe vi kalte midtvintersblot. Feiret at det var midtvinters og at det gikk mot lysere tider. Ting som maten, juletreet og alle disse sakene vi i dag tilskriver den kristne feiringen, kommer egentlig fra tiden lenge før kristendommen. Ettersom det er den 22. som er midtvintersdagen, så er kanskje det at vi feirer den 23. et kompromiss mellom vår gamle tradisjonelle feiring og den kristne høytiden.
Jentene kjøpte denne forklaringen, men han var vel egentlig ikke sikker på om den var riktig.
Klokka nærmet seg ellve. Tok ryggsekken og forlot selskapet i all stillhet. Ned i den 150 meter lange gågata hvor det er tre puber vegg i vegg. I det nederste fikk jeg sette sekken innenfor bardisken.
Kom i snakk med ei australsk jente som var med en skoleklasse fra en idrettshøyskole i Australia på alpin studietur i dette distriktet. De var minst 20 stykker og var kommet i en temmelig brysk og rølpete stemning. Prøvde å finne ei som danset swing, men det ble ikke noen ordning med det. Ingen av jentene hadde lært å danse swing, men kunne det sånn halvveis, og det gikk vel bra lell.
Trodde et øyeblikk en brautete atletisk fyr fra skoleklassen var ute etter bråk. Sto jo å snakket med ei av jentene deres. Det var nok egentlig bare ungdommelig livsglede, for det ble ikke noe mer ut av det.
Overhørte en samtale mellom om en tysker, vanskelig å ta feil på aksenten, og en kiwi. Tyskeren skrøt og var helt orgasmisk oppslukt av den utrolig naturen i området. Noe liknende kunne det umulig være noe annet sted i verden, mente han. Tenkte i stillhet at han kunne umulig kjenne stort til sitt eget land, eller noen gang ha hørt om Vestlandet i Norge. Både Tyskland og Norge har fjellterreng som konkurrerer med de bratte skrentene og snøkledde toppene her nede. Kanskje han var skinkerytter og prøvde å sjekke opp Kiwien.
I puben ved siden av var det kjempestemning. To irer spilte folkemusikk på fiolin og fløyte. Kjempetrøkk og kjempestemning. Har knapt opplevd maken. Mulig at det var en irsk forening som hadde samling, for det hele virket svært irsk, og tankene gikk til IRA. Tre par begynte å danse irske folkedanser helt spontant. De var dyktige. Alle virket så glade og lykkelige. Humøret og trøkket smittet over på alle som kom innenfor døra.
Det var puben vegg i vegg med denne igjen som hadde den sensuelle nissen. Stakk hodet innenfor døra, men de hadde skiftet betjening.
Regnet hadde gitt seg, likeså vinden, og det var blitt varmere og litt lummert. Klokken nærmet seg ett. Kjente etter, og fant ut at Queenstown ikke er stedet hvor det er verdt å tilbringe noen dager. Finner vel alltids hester å sko andre steder. Satte kursen ut av sentrum. Trengte et sted å rulle ut soveposen. Backpackeren utenfor sentrum hadde stengt. Folk var på vei hjem. To svenske jenter satt oppe i hverdagsrommet og snakket. Den skandinaviske setningsmelodien røper oss lenge før det er mulig å skille ut ordene. Klatret opp brannstigen. Har ni sett några norrbaggar?.
De svarte negativt og var ikke opplagt på ytterligere konversasjon, så jeg fortsatte hovedveien ut av byen. Langs den ene langveggen på et motell var det en ugjennomtrengelig svart skygge. Gatebelysningen gjorde at det var umulig å se noe som helst inn i skyggen. I tillegg stakk taket så langt ut, at det alltid vil være tørt helt inne langs veggen uansett hvor mye det regner og blåser. Så lenge man ikke snorker eller lager andre lyder, er det minimale sjanser for å bli oppdaget når man overnatter slik.
Sto opp litt før åtte den 25. Tok den ferdig pakkede ryggsekken over skuldra, soveposen i hånden og gikk et par hundre meter ut langs veien dit det var sol. Pakket soveposen inn i kompresjonstrekket. Strammet de fire reimene til den var hard som en nypumpet fotball og plasserte den i bunnen av sekken. Noen biter villsvinbiff og hvitt brød er skikkelig frokost. De første turistbussene passerte klokken halv syv, og flere fulgte nå. Turister i leiebiler hadde også fått rette benet ut av senga. Et par hundre meter borte i gata sperret politiet veien. En villaeier skulle felle et stort tre i hagen, og om han var uheldig, ville det ramle over hovedveien. Fjellene hadde fått kvite hatter siden i går. Det som kom som regn i går ettermiddag, la seg som snø der oppe. Den lave gule morgensolen gjorde det vakkert.
Etter en halvtimes tid ble det lift et par tre kilometer med en gammel rusten Land Rover. En atletisk kvikk fyr på omlag førti. Gjettet på at han var bonde, men neida. Han var gullgraver av yrke.
—Jeg lever rimelig bra. Er min egen sjef og drifter slik jeg vil, i et tempo jeg bestemmer sjøl. Holder til oppe i de stupbratte forvitrede fjellskrentene. Det er på ingen måte risikofritt, og ikke alltid det gir resultater. Likevel er det ikke noe annet jeg heller vil holde på med. Drifter ikke om vinteren. Snø og is i fjellet gjør det nesten uframkommelig, samtidig som vannet vi bruker til vaskingen er alt for kaldt. Ja, her skal du til høyre mot Inverkagil. Ha en fin tur og en god julefeiring.
Ikke mange biler på farten søndag morgen, attpåtil ikke på en julaften morgen. Til slutt stopper en gammel Mazda 626 stasjonsvogn.
En skilt teppelegger som skal besøke barna og feire julaften med familien i Inverkagil, så det var full klaff.
—Skulle gjerne vært en tur i Skandinavia på ferie. Har aldri vært ute av landet. USA og Australia også for den del, men det er enda fire år til jeg kan få utreisetillatelse. Du forstår jeg ble dømt og måtte sitte inne for å ha skutt en innbruddstyv i kneet med hagle. Da blir du nektet utreisetillatelse fra New Zealand de neste seks år. Det var en kjeltringbande med maorier. De gjorde innbrudd mens vi var borte. Natta etter kom de igjen for andre gang for å hente resten. Da satt jeg og ventet med pumpehagla. Ventet til han var kommet inn gjennom vinduet og hadde satt begge bena på stuegulvet. Sa eller gjorde ingenting. Da hadde de vel rukket å stikke av. Bare skjøt. Siktet på benet, og traff der jeg siktet. Resten av kjeltringbanden satt i bilen nede på veien og drakk. I og med at maoriene ikke hadde våpen, og at jeg ikke hadde gitt ham en sjanse før jeg skjøt, ble jeg dømt, og mistet alle våpnene mine. Politiet syntes jeg var en kjekk kar og støttet meg så mye de kunne, men rettsvesenet så det fra en annen vinkel.
–I tillegg får jeg vel aldri visum til USA eller Australia nå som jeg er straffet. Pussig egentlig. Australia er jo befolket av britiske kriminelle, og nå får du ikke dra på ferie dit engang dersom du er tidligere straffet. USA slipper heller ikke inn folk som meg.
—Egentlig kommer jeg fra Inverkagil, men firmaet jeg jobber for, fikk en del oppdrag i Queenstown, så nå har jeg vært der et par år. Trives bra. Firmaet holder bil og jeg bor billig. Er skilt fra kona for himla mange år siden. Har en voksen sønn og ei datter.
—Jobber for en av dem som driver med strikkhopping, og julegaven til barna er et strikkhopp. Har fått tre strikkhopp i romjula til omlag halv pris. Hjemme i Inverkagil er alt klart for julefeiringen. Jeg slipper billig unna juleforberedelsene i år. Bare å møte opp.
—Terrenget har så langt vært svært karrig, nesten ørken, med fjell som har glidd over i tørre solsvidde åser. Bare brutt av fiskerike ørretelver.
—Elva vi passerer nå, med det glassklare vannet, grus og steinbunn, er en av landet mest kjente ørretelver. Vi hadde knapt innlandsfisk her da de første europeere kom. I dag er det over en million sportsfiskere, og utrolig med fiskemuligheter. Neppe mange land som kan konkurrere. Du vet den europeiske og amerikanske ørreten, regnbueørreten og laksen som er satt ut har jo ingen naturlige fiender her, bortsett fra mennesket. Det sier seg selv at det blir kjempeforhold da.
—Veien opp til venstre her er sperret. Et stor selskap driver med utvinning av gull, og når arbeidet pågår er området helt forseglet. De sies at de gjør store penger.
Etter regn kommer.
Blir kjørt gjennom sentrum og satt av ved krysset til halvøya Bluff. Herfra er det bare 25 kilometer ut. Temperaturen er om lag fem grader. Det blåser frisk bris. Iskalde regnbyger kommer med jevne mellomrom. Stikker innom en bensinstasjon. Trøstespiser en sjokolade. De har god sjokolade i dette landet. Tar med en halvliter Pepsi på veien ut, iført alle klær ryggsekken rommet. Ullundertøy, jeans og Gore Tex bukser og jakke. Burde hatt med lue og votter.
Surt er det lell. Får snart haik med et ungt par i en Toyota pickup med en kransekakelignende sak på forsetet. De er på vei ut til julemiddag. Skal riktignok bare til et boligfelt rett utenfor byen . De er i begynnelsen av tyveårene, og har vært på jobb fram til tolv.
Ut mot halvøya Bluff er det nesten kuling i kastene. Ikke noen trivelig måte å tilbringe jula på. Mange biler passerer før Anna Blackler stopper. Hun har en sønn på fire til fem år, en datter på om lag 10 og en funksjonshemmet jente som akkurat er kommet ut av sykehuset etter et lengre sykeleie. Jeg får en kake på fanget, og blir umiddelbart invitert hjem på julemiddag til hennes bror, hvor også hennes mor kommer.
Broren Peter Davey arbeider som portrettfotograf i Inverkagil. Begge er nylig skilt, begge i begynnelsen av førtiårene og begge har barna hos seg i jula. Peter har bodd lenge i Inverkagil, men kjenner slik dragning til havet at han nylig har kjøpt seg et eldre hus med utsikt over øppna landskap. Huset har kanskje vært en staselig skipperbolig, men nå ønsker det seg inderlig vedlikehold. Noe Peter sikkert har planer om så snart han kommer i orden. New Zealand er enda ikke blitt uavhengig og selvstendig. Båndene til Storbritannia er fortsatt nære. En del kiwier er svært så nasjonalistiske og vil frigjøre seg helt og har laget et eget flagg. Dette flagget henger utenfor hos Peter.
Andre Julemiddag
Får en herlig dusj. Har med pene og rene klær med tanke på jule-og nyttårsfeiring. De kommer godt med nå. Moderen har allerede holdt på mange timer på kjøkkenet. En ekte kiwi julemiddag. Spennende. Jeg gleder meg.
Starter med kalkun, salat og alt tilbehør. Vi drikker vin til. Deretter plum pudding med mynter i.
—Å få mynten betyr hell og lykke, forteller moren med et varmt smil.
Til puddingen spiser vi varm vaniljesaus. Deretter kaker, fruktsalat og mere plum puing med krem eller vaniljesaus til. Den obligatoriske plum puddingen er en mørkebrun kompakt halvkuleforma kake med hull i midten. Den er av typen med lang holdbarhet, og krever modning før smaken av de tørkede fruktene, nøttene og krydderet virkelig kommer fram.
Kaffe og mer øl etterpå i stappmette mager. Etter en times tid setter Anna, hennes barn og moren kursen hjemover igjen. Båten over til Stewart Island er kansellert som følge av dårlig vær. Blir derfor invitert til å bli natten over. Peter er invitert opp til en kompis om kvelden på barbecue. Om jeg vil, kan jeg gjerne bli med. Peters kompis er en ivrig amatørfotograf, og Peter tror vi kan ha mye å snakke om. Peter bruker manuelle kamera med 6x7 cm negativformat, mens jeg foretrekker saker spekket med elektronikk med negativformat 2,4 x 3,6 cm (135 format ) som freser i vei med 2.5 bilder pr sekund. Peter er konservativ, mens kompisen er for slike nymotens herligheter.
Vi tar en tur opp på toppen av åsen på Bluff. Får faktisk dotter i ørene, så bratt er veien, selv om det bare er snakk om vel 200 meter. Denne kraftig eroderte vulkanen var sikkert mye høyere før. Rester etter militære installasjoner i form av radarer og en fin utkikksplattform. Været hindrer oss i å se særlig langt, og vinden gjør oss kalde, men utsikten er utvilsomt flott.
På vei ned svinger vi innom Peters kompis, han hustru og sønn. De bor i et stort hus, med flott utsikt over Bluff. Kompisen er glad i å leske strupen og i kvinner, ikke bare sin hustru.
—Har akkurat rodd ekteskapet i land etter noen sidesprang, forteller han.
Isfronten ektefellene imellom kommer klart fram i form av noen ydmyke innrømmelser om uheldig alkoholforbruk og hildet omgang med venninner fra ham, og en del kommentarer med brodd i fra henne.
Den felles interessen de to mennene imellom ligger i fotografering, skip og maritimt miljø. Peter har store mengder bøker om skip, hele skipsregistre, og fotograferer alle båter som kommer inn til Bluff. Kompisen jobber med å utruste skipene med alt fra mat til bunkers og reservedeler. En form for agent. Han gjør etter eget utsagn gode penger, og trives godt. I tillegg fotograferer han mye, men liker ikke å ta bilder av mennesker. Lidenskapen hans med kamera i hånd, er damplokomotiver. Trolig er han rene leksikonet på området, og har mye selvironi om akkurat det. Vi blir sittende i to timer å se på bilder. Innimellom kommer noen bilder av fattige unge kvinner. Slike som er så fattige at de ikke har råd til å kle seg anstendig. Han legger heller ikke skjul på at når han ikke har kamera i hånden, er erotikk det som fenger ham mest. Mannen er full av muskler og ser ut til å trene beinhardt, så damene vet nok å verdsette ham.
Det blir sent før vi reiser tilbake. Mat blir det også i godt monn. Kald skinke, salat, grillede kyllingbiter. Magen var proppet fra før, og mer ble det. Maken til land i matveien. Til daglig er det villsvinbiff, og i helgene skinke, kalkun og kylling.
Stewart Island
Litt over ni om morgenen går hurtigbåten til Stewart Island. Sjøen er rolig. Knappe trekvart- meters bølger, men i nærmere 20 knops fart er det likevel litt gynging. En dame får bruk for posen i lommen på stolryggen foran seg. Et par mann har med seg futteraler med jaktrifler. De skal jakte hjort i romjula.
Postkortene jeg så på forhånd av øya forteller om tett bush og kvite strender. Det merkes godt at vi var så langt syd. Med knappe 10 grader og halvkald vind er det godt å ha ullundertøy, lange bukser og vindjakke. Båten senket farten inn i den skjermede bukta på den store øya. Bare et lite tettsted, omlag 400 mennesker og omtrent 20 kilometer vei er hele greia. I løpet av sommeren kommer det noe sånt som 30.000 turister hit. I motsetning til Queenstown er det ingen vintersesong. De fleste kommer i desember til mars. Det store antallet turister gjør ikke så mye av seg. De blir raskt slukt av bushen som er så tett at den er bokstavelig talt ugjennomtrengelig, utenom de 120 kilometerne med merkede stier som er oppstykket av et nett av åpne hytter. Rutenettverket omfatter nesten bare den nordlige delen av øya. Vil du til den andre halvdelen, er det mest hensiktsmessig å bruke båt. Dette tilbudet er også bredt utbygd, og det er mange øde og stille områder nesten uten en sjel. Selkolonier, hval, delfiner, pingvinkolonier og andre sjeldne fugler er det mye av på denne sydlige øya, som er en av de siste før det antarktiske kontinent.
Ønsket å komme i kontakt med nordmenn som var på ferie, eller som hadde bosatt seg i området. Etterlyste dem på lokalradioen, men ingen respons. Noen kilometer fra tettstedet er det rester etter en norsk forsynings- og reparasjonsbase for norske kvalfangere. Alt som er igjen er en stor kjele, ødelagte propeller og noen hvalfangersaker på museet. På DOC´s lokale kontor hadde de to videoer som de hadde fått tilsendt fra Norge. Svært få hadde sett dem, ettersom de er på norsk. Fikk se den ene av dem, det handlet mest om prosjektet som var foranledningen til basens etablering og mannen som sto bak hele prosjektet.
Tar en tur til fots langs veiene. Bushen er virkelig tett. Båt eller hugde stier er virkelig eneste måte å komme seg fram på. Kan fortsatt ikke riktig forstå hvordan det lar seg gjøre å jakte hjort når sikten begrenser seg til to-tre meter på sitt beste. På vei tilbake fra vandreturen møter jeg en av de to som leier ut kajakk på øya. Han tar meg med inn i naustet med alle båtene. De fleste er store doble kanoaktige saker etter nordamerikansk type, men det er også noen av den typen vi bruker i Norge. Selv om utleieren ikke er uhildet når han snakker om kajakk, er det liten tvil om at han har rett når han sier:
—Havkajakk er måten å oppleve denne tredje største øya på New Zealand.
Hele vestkysten, Abel Tasman Nasjonalpark og Stewart Island er trolig også best fra cockpiten på en havkajakk. De kan leies rimelig, eller kjøpes til litt under Norske priser på New Zealand. Det produseres lokale modeller, såvel som importerte amerikanske og engelske. Den klassiske britiske Nordkappkajakken som jeg brukte på Svalbard, er faktisk blant de vanligste.
Fyren som leier ut båter, får besøk av en annen lokal fyr som driver taxi med små speedbåter. Vi blir enige om at han kan ta meg til den norske hvalfangerforsyningsbasen i morgen for 250,- Nkr eller 50 NZ$.
Tusler opp på en høyde som er skiltet utsiktspunkt i utkanten av bebyggelsen. Får et overblikk over området, og ser nesten helt bort til den norske stasjonen.
Nede i sentrum, som består av DOC, en kafeteria, et hotell med pub og et par butikker, sitter en gjeng gutter på min egen alder på benken ute på gressmatten. De har spleiset på en 50 liters tønne med øl, en pumpe og noen plastbeger. To terninger utgjør resten av ingrediensene i underholdningen. Hver deltager kaster to terninger etter tur. Blir det to ganger tre, er man trygg. Blir det andre tallkombinasjoner, er det en rekke regler. Noen ganger må alle rundt bordet drikke en slurk. En annen kombinasjon sorte prikker sier at alle må si Up og legge tommelen mot pannen. Sistemann med tommelen mot pannen må tømme glasset. Jeg hang med noen runder, men så kjente jeg at ølet holdt på å få fotfeste i skallen. Ønsket å få med enda en del opplevelser før dagen er omme. Det var ingen sure miner da jeg trakk meg, og de ville heller ikke ha betaling for ølet jeg hadde belmet nedpå.
Puben er alltid stedet når du vil ha kontakt. Det sier alle. En gjeng karer satt i et hjørne og så svært så lokale ut. Presenterte meg, og sa jeg var ute for å skrive om nordmenn, og deretter komme ut på jakt sammen med en dyktig, erfaren, rutinert og fremgangsrik hjortejeger. Slik indirekte smisking pleier å være effektivt. Nesten som å spørre en jente om å få fotografere henne. Hadde fått noen adresser til erfarne og fremgangsrike jegere hos DOC tidligere på dagen, men disse herrene hadde ikke noen flere å komme med. Heller ikke kjente de til noen nordmenn eller folk med norsk tilhørighet, så jeg innså at det var på tide å skrinlegge prosjektet.
—Jeg satser på å bli her i fem år, i første omgang. Startet i fjor. Nå har de første kronene kommet inn. Men det lønner seg ikke, forteller en hyggelig dame i midten av tredveårene på en lite kontor på kaia ut til hurtigbåten, som er livsnerven for øya. —Kommer egentlig fra Christchurch, og finner et slikt lite bygdesamfunn ganske spesielt. Slik er vel små bygdesamfunn over hele verden. Alle vet alt om alle, sladder og intriger. Tar tid å bli akseptert, men det går i riktig retning. Forretningskonseptet er å drive et miniatyrreisebyrå. Stå for booking og salg av alle slags opplevelser og tjenester på øya. Har gitt det fem år. Innen den tid skal det lønne seg.
En annen dame stikker innom. Hun driver utleie av Vespa scootere og små mopeder fra et lite verksted med kontor på 5x5 meter vegg i vegg. Med bare et par mil med vei, er moped ypperlig skyss her. Hun har en kunde som vil ut å dykke. 130 NZ$ med alt utstyr. Sedler og mynter skrangler i kassa før hun fortsetter:
—Det er to år siden jeg første gang satte mine ben på øya. Skulle egentlig bare være her to uker på besøk hos noen kjente. Men du vet. Traff den store kjærligheten, og så var det gjort. Vi gifter oss nyttårsaften. Det kommer turister hit bare i sommersesongen. Selv da regner det og er kaldt for det meste. De som markedsfører oss, burde fokusere på det som et fortrinn. I dag får vi en mengde turister som tror de kommer til sol og varme og blir skuffet. For oss er det en annen fordel med bare en sesong. Min mann og jeg drar til Europa tre måneder hvert år, og det vil vi fortsette med.
Det kommer inn en fyr som vil ha skyss opp til flyplassen og fly over til Inverkagil. Hun kaster seg rundt. Tar noen telefoner og det er i orden. Som andre bookingkontorer får hun 10-15% i kommisjon for alt hun selger, og det er det hun lever av.
—Har vært Backpacker på walkabout rundt om i Europa, Fjerne Østen og Latin-Amerika noen år, og har reising i blodet. Er høyskoleutdannet i administrasjon, økonomi og markedsføring. Jobbet meg opp i et middels stort oljeselskap i England, fra å være på et distriktskontor til å være markedsansvarlig for butikkene på bensinstasjonene for hele Storbritannia. Har også jobbet litt i Frankrike. Fint å prøve litt forskjellig. All yrkesbakgrunnen har handlet om å administrere mennesker på en eller annen måte. Det er det jeg liker å holde på med. Slik sett er prosjektet her heller ikke så langt unna det jeg er utdannet for, og har erfaring med. Nei, nå må jeg stikke. Du vet det er mye som skal ordnes før et bryllup.
Det var fortsatt litt kjølig, hadde kommet noe regn. Det regner faktisk mye på Stewart Island. Nesten hver dag. Bakken er rå og kald. Ikke lett å finne et sted ute hvor det ikke er vått og rått. Ikke enkelt, så jeg prøvde på den billigste Backpackeren jeg hadde sett så langt på reisen, åtte NZ$ pr. natt. Etter å ha gått halvannen kilometer var jeg der, bare for å få vite at det var fullt. Fant en stille plass på sandgrunn nede ved sjøen, og rullet ut soveposen der. Pakket sekken for at det skulle være raskt å komme seg av gårde, og unngå å miste noe dersom jeg skulle bli vekket av regndråpene i svarte natta.
Sandfluer er noe svineri. De er som knott og er spesielt tjenestevillige fra det skumres til det er helt mørkt, og fra det blir grålyst til sola kommer opp. Dette var første gangen de virkelig var til plage.
Følte jeg hadde fått et inntrykk av øya. Det var det som var målsetningen med besøket, så neste morgen ble jeg med båten tilbake klokken åtte.
Head-hunted hitch-hiker
Havet var nesten flatt. Været var grått, men betydelig mildere og triveligere. Litt vemodig å reise fra denne øya med de store urørte områdene, men det krever tid og penger å komme seg ut dit det er gildt å være.
Villsvinbiff og hvitt brød til frokost. Fortsatt herlig saftig kjøtt. Fra kaia er det et par hundre meter ut på hovedveien gjennom Bluff. Holder på å åpne sekken for å finne fram papplata hvor det med bred tusj er skrevet Queenstown, når en bil med to damer stopper. Ikke dårlig. Haik til og med før haikingen har startet. Blir satt av midt i hovedgata i Inverkagil. Blir passert av noen biler før et pensjonistektepar svinger inn til siden. De skal ut og hilse på en slektning på et pleiehjem noen mil utenfor byen.
Ute på veien omgitt av grønne jorder, har ikke den utstrakte armen med tommelen pekende oppover vært i aksjon i mange minutter før en tyve år gammel landrover med en syv åtte meter lang båt og stor motor stopper. Hengeren må veie godt over et tonn.
—Jeg så deg nede i sentrum, gjorde en sving rundt for å plukke deg opp, men da var du borte, sa Ken Mc Lead.
En optimistisk og struttende glad og pratsom Reodor Felgen-aktig fyr på omkring de femti. Bilens motor hadde han nylig skiftet. Kjørte varmeapparatet på fullt for å få mest mulig kjøling når den skulle trekke den tunge hengeren. Han pratet i ett sett. Viste mye om Norge i forhold til de fleste kiwier
—Kona mi er på hytta oppe ved _____. Båtmotoren gikk i stykker for et par dager siden, så jeg dro hjem for å fikse det. Nå er den i orden igjen, så i kveld skal vi og dorge etter ørret. Det er livet for oss to. All fritid bruker vi i hytta og i båten. Kona mi er helt vill etter ørretfiske. Vi har det bekvemt i denne store båten, og en del ørret blir det jo også. Har med en salongrifle, det er mye kaniner. De er artige å jakte på og smaker godt i gryta.
Kom helt til veikrysset over til vestkysten i ____________. Vi utvekslet adresser.
Der sto det allerede to jenter og haiket fra før. Ikke lenge etter kom en buss fra femti-sekstitallet. Den stoppet og tok med alle haikere den så. Et konkurrerende selskap til Kiwi Experience, New Zealands versjon av Inter Rail.
Vi fikk haik omlag fem mil inn mot fjellovergangen til vestkysten. Det satt en
langbeint svensk jente med blondt hår ned til skulderbladene ved siden av sjåføren foran i bussen. Iført T-skjorte og korte shorts. Hun var i begynnelsen av tyveårene, med en yppig velproporsjonert figur og sensuell utstråling. De var to jenter på rundreise i verden ett års tid, og skulle reise hver for seg et par uker. Hun kjente sjåføren, og reiste gratis med ham. Gjettet på at de hadde et erotisk basert vennskap. Vi andre kunne få bli med bussen for 20 dollar dagen, selv om vi haikere fikk bli med gratis første dagen. Sjåføren, en trivelig fyr i slutten av tyveårene, lagde et stort nummer av at det er svært vanskelig å få haik på vestkysten. Delvis fordi lokalbefolkningen ikke er overvettes begeistret for lavbudsjett-turister, og ellers fordi det er lite folk der. Juletiden er høysesong nummer en, så det går vel bra likevel. Vi stoppet ved noen provisoriske bruer over bekker i det stupbratte vestlandsterrenget.
—I fjor var det mange dager med kraftig regnvær her, kombinert med snøsmelting. Det førte til at alle bekkene ble tordnende fosser, og rev med seg bru etter bru. Folket i disse dalførene var isolert i ukevis etterpå.
En god halvtime senere kommer vi fram til noe som kan betegnes som en moderne skysstasjon. Den siste utposten før fjellovergangen til vestkysten. Innehaveren kommer om bord i bussen og informerer om fasilitetene på stedet. Sightseeing med fly, rafting, fjellvandring, brevandring, ridning og kombinasjoner av disse sakene. Ikke minst er prisene svært rimelige, hevder han. Campinghytter og plass til å slå opp telt, kolonial, og bensinstasjon. Avslutningsvis forteller han skrekkhistorier om hvor vanskelig det er å få haik, og at vi gjør klokest i å flytte inn hos ham og følge med bussen neste dag.
Over fjellet
—Hallo, jeg er en norsk hovslager. Har du bruk for å få skodd noen hester? En sympatisk ung kvinne i slutten av tyveårene sitter inne i forteltet på campingvognen med sitt knapt seks måneder gamle barn i armene. Teltet er fylt av sadler, hodelag, hovslagerutstyr og alt det andre rotet som er typisk for steder med hest.
—Bare bakbena på en hest, men det kommer an på prisen, svarer hun og ser vennlig opp.
—Har lyst til å sko en hest på New Zealand, bare for å ha gjort det, så den første er gratis, men tar gjerne en kopp te etterpå.
—Avtale
Hovslagerutstyret er identisk med det nordiske, bortsett fra at det brukes tang i stedet for klubbe og klinge for å ta vekk den overskytende bit hov. Har aldri brukt tang før, men det går greit. Hadde gått raskere med kniven som bankes på med lærhudsklubbe. Med klubbe og klinge ville det ikke vært nødvendig å raspe så mye for å få det plant og flatt.
—Sømmen har jeg kjøpt med hjemmefra i Amerika, sier hun og setter fram Mustad hesteskosøm produsert i Amerika.
—De er vanvittig dyre på New Zealand, så vi tar alltid med en kasse når vi har vært hjemme. Jeg kommer fra en stor ranch med kjøttproduksjon i Nord-Amerika. Vi har noen tusen krøtter, og et femtitalls bisonokser. Er vant med hest fra barnsben av, nesten født med sal under baken, som dere nordmenn er født med ski på beina. Var på ferie her for noen år tilbake, og traff den store kjærligheten. Nå bor vi et halvt år i Amerika og et halvt år her. Skal prøve å skape et levebrød ut av turistridning med disse hestene. Det er første året nå, og så langt har det ikke gått overvettes bra.
Etter skoingen får jeg en pils, en kopp Nescafe og kaker. Hvorfor får man ikke skikkelig koke-eller traktekaffe i dette landet?. Nescafen virker så billig og lite kvalitetsbevisst. Kanskje kommer det av at befolkningen er engelskættet og er vant med te, slik at kaffe er på vei inn i kulturen?
Tusler en tur rundt og ser på campingplassen. Nei, ikke stedet hvor jeg trives. Like greit å prøve ut om det er så umulig å få lift som historiene sier.
Tusler ned på hovedveien. Fester det norske flagget bakpå sekken og begynner å vandre. Joda, det er langt mellom bilene, men det varer ikke lenge før en vennlig dame i midten av tyveårene stopper. Ikke ofte å få haik med unge damer, og ganske spesielt her ute i et øde fjellpass. Jenta har startet fra Christchurch i dag. Er på vei for å feire nyttår med noen venner på vestkysten. Blir betatt av den storslått vertikale naturen. Faktisk brattere og høyere enn Vestlandet. Landskapet er mer som Alpene i Sveits.
—Er akkurat ferdig med grunnfag psykologi til jul. Venter på eksamenspapirene nå. Ser etter jobb fram til sommeren. Da reiser jeg på en walkabout for noen år. Har ikke lagt opp noe særlig med penger mens jeg studerte. Det har forresten heller ikke venninnen min, som jeg skal dra i lag med, enda hun har jobbet i mange år. Det går nok greit uansett. Får litt hjelp av familie, og sikkert av søsteren min når jeg kommer over til USA. Hun har vært Backpacker noen år allerede.
Vi kommer over det høyeste punktet på passasjen. Veien går i bunnen av et dypt juv. Stupbratte fjellskrenter helt opp til snødekte fjelltopper på begge sider. Vannet renner fort, og mange steder i de bushkledde lavere partiene i juvet har det gått jordras. Forstår godt at helikopter til 800 NZ$ timen blir foretrukket framfor å gå inn til fots.
Naturen flater etterhvert ut, og vi kommer ned til Haast. En bensinstasjon, et stort DOC hus, et hotell, to motell, det ene med Bacpackerfasiliteter, og et lensmannskontor. Det er det hele. Folket på vestkysten sies å være sære og litt vanskelige å komme i kontakt med.
Den unge damen fortsetter etter å ha tanket bensin. Jeg setter kursen hundre meter nedover mot den lokale puben på hotellet. Bestiller en flaske sider og spør bartenderen til råds om en erfaren lokal hjortejeger jeg kan produsere materiale om. Den middelaldrende bartenderen på over 190 cm og ikke et gram under 130 kilo, ser vennlig på meg, smiler, snakker med noen andre i lokalet og ringer til en fyr som lever av å fiske crayfish med ruser. Han er ute på jakt. Reiste i formiddag og er ikke tilbake før i morgen kveld. Kan jeg være her ved 19-tiden i morgen?
Drikker litt øl. Tusler rundt for å finne noen å prate med. Ulempen og fordelen med å reise alene. Føler seg ofte litt utafor, men på den andre siden tvinger man seg selv til å ta kontakt med folk. Likeledes er det også lettere for folk å ta kontakt med enslige enn når man er to. To par i midten av tredveårene med mørk hudfarge står ved et bord. Den ene har et sluttstykke til en bolt repeter-rifle i baklomma. Tar kontakt. Først ser de litt surt på meg og svarer kort. Raskt kommer de likevel på gli når jeg lurer på om sluttstykket som stikker opp av baklomma, hører til i en Ruger-rifle i 30.06 laget av rustfritt stål. Han virker litt imponert over at denne utlendingen kan uttale seg så skråsikkert bare ut fra hevarmen og tangen på sluttstykket.
—Var på hjortejakt i høst, og der var det tre personer som hadde slike våpen.
Alle fire er på vei ut i bushen på hjortejakt. Damene mest for turen. De skal ikke jakte.
— I morgen flys vi inn med helikopter og blir til over nyttår. Hjortestammen er i vekst. Kompisen min har skutt hjort her før, men jeg begynte å jakte for halvannet år siden. Det er første gangen jeg er her.
Vi blir stående og prate en stund. Damene blir lei av jaktpraten, slik damer gjerne blir, og går et annet sted. Gutta spanderer øl. Vi prater børser og jakt. Det mørkner. De skal tidlig opp og ut i bushen med helikopteret og sier takk for seg og drar.
Vandrer tre kilometer opp til motellet som har Backpacker-akkommodasjon. En fyr i slutten av femtiårene som ser ut som prototypen på en pensjonert britisk drill-sersjant tar vennlig imot i den kombinerte kolonialforretningen og resepsjonen. Kona hans er også vennlig og korrekt. Han virker så korrekt og forretningsmessig vennlig at han må være en pensjonert soldat. Trolig sersjant, kanskje offiser. Motellet er neppe eldre enn fem år.
De holder akkurat på å stenge. Kiwier er mye mer opphengt i regler og bestemmelser enn vi nordboere. En regel er en regel, likeså lover og bestemmelse. De skal følges. Punktum. Som nordmann ser man vel formålsløse og firkantete bestemmelser og regler, mer som en provokasjon enn noe annet. 14 NZ$, og en bunkbed står klar. Det er en seng på en sovesal. I de fleste tilfeller et rom med fire-tolv køyer. Kjøper en pollett til dusjen, en til vaskemaskinen og enda en til tørketrommelen. Ettersom klokken er kvart over ti og de stenger klokken ti, kan jeg ikke vaske klær. Vasket dem sist for en uke siden etter villsvinjakten, så nå er det absolutt påkrevet. Spesielt når man ønsker å gjøre godt inntrykk på hjortejegeren i morgen.
Er trøtt som en dupp. Sov elendig på Stewart Island på grunn av sandfluene. Dagen har vært lang. Glassdøra ut fra den kombinerte resepsjonen og kolonialen lukker jeg ikke, slenger den nesten forsiktig igjen etter meg. Det kommer et smell i det den treffer dørkarmen.
—Don´t slam the door, damn you. Kommer det skarpt fra innehaveren. Egentlig ville jeg be om unnskyldning, men han var så brysk, så jeg ga faen.
Sovnet som en stein. Sov til halv ti. De andre sto opp ved åttetiden. I likhet med alle andre etablissementer av denne type må man være ute innen klokken ti. Setter klærne til vask. Handler vaskepulver til klesvasken. Friske priser på både dusjing, klesvask og hårshampo. Får klar melding om at jeg ikke rekker å både vaske og tørke klærne. Spiser litt brød og villsvinbiff.
Klokka blir ti, og klærne er tatt ut av vaskemaskinen. Maskinene skal brukes til vask av motellets sengetøy. Sier fra hva jeg synes om slik oppførsel i en skarp tone, men det hjelper ikke. Godt å få blåse ut litt når man er gretten. Det liksom klarner sinnet. Kommer jo likevel neppe til å møte disse menneskene igjen. Får igjen pengene for polletten til tørketrommelen. Det har regnet mye i natt. Bra å sove inne i slikt vær. Det er fortsatt grått og lavt skydekke. Vandrer noen hundre meter nedover til et etablissement som er tea-room om dagen og restaurant om kvelden. Handler to cappuccino og et par tre kaker. Skriver litt og ser på folket. Spekulerer på hvordan jeg skal få tørket de dryppende våte og nyvaskete klærne. Egentlig ikke noe problem. Er iført ullundertøy og Gore Tex bukser, så problemet er ikke akutt, men om de våte klærne blir liggende flere dager, surner de. Har også finklær for jule-og nyttårsfeiring. Når man likevel har en sur og grinete dag, er det egentlig kjekt å ha noe konkret å bruke aggresjonene mot. Da går det mye raskere over.
Kaffen og skrivingen hjelper på. Kommer i snakk med to gutter og ei jente fra Japan. De har trolig overnattet på motellet og tar en kopp kaffe før avreise.
—Jeg er akkurat ferdig med universitetsutdannelsen i engelsk og reiser en stund nå, forteller japaneren i slutten av tyveårene. Innbyrdes snakker de japansk.
—Japan er et vennlig land å reise i, få snakker engelsk, så du vil nok få en del språkproblemer. Uhyre dyrt vil du nok også oppleve det. Å kjøpe en brukt motorsykkel for så å selge den når du reiser hjem igjen, er nok en grei løsning. Motorsykler og biler er vesentlig billigere i Japan enn her, men mat og alt annet er som sagt langt dyrere. Bensin også.
Får tilbud om å sitte på videre, de reiste i leiebil. Har en avtale på puben klokken 19 i kveld, så jeg takket nei.
Været lettet stadig. Gikk tilbake mot puben og ned til DOC. På veien ned er det et gårdsbruk med en hjortefarm. Gikk inn og spurte om jeg kunne få fotografere white-tail hjortene i innhegningen.
—Værsågod, de er ganske sky, så du kommer neppe særlig nær, sa den røslige bonden i femtiårene med hender dobbelt så store som mine. Det lå en del hesteutstyr og slang på tunet, og det var ting spredt rundt omkring slik det gjerne er hvor hestefolk lever. Spurte derfor om det kunne være mulighet for hovslagerjobb.
—Det er kona mi som styrer med hestene. Hun er ute med de fleste, og er ikke tilbake før i morgen ettermiddag. Stikk en tur innom da, så får vi høre med henne, sa bonden.
DOC-senteret er et virkelig et flott anlegg med utstillinger og stilig design. Det hadde fått en designpris da det sto ferdig for noen få år siden. Bølgende metallgrå stålplater er kanskje ikke rette kledningen for et naturhus, men innvendig var det bra. Gutta som jobbet der, hadde reist på juleferie, og de to damene som var igjen, var ikke særlig informert om jakt, men litt opplysninger fikk man da.
Sola var kommet fram. Den tok godt. La klærne utover et plankegulv, og i løpet av et par timer var de helt tørre. Sola ja, den første flasken med solkrem er tom. Om huden ikke raskt får et strøk, vil den snart ha samme farge som nyfødte grisunger. Deretter flasser den av igjen, for fjerde gang på tre uker. En lett gyllen farge er vel det nærmeste en rødhåret, blekhudet hælvtotning noen gang kommer til å nærme seg det som kalles å være brun.
Bensinstasjonen hadde en kombinert mygg-og sololje. Den svei stygt på leppene og i øynene, men det var eneste alternativ. Dyr var den og.
Ble sittende på uteanlegget på DOC det meste av dagen. Skrev på PC`en, lappet klærne som etter hvert var blitt tørre. Sydde flagget på ryggsekken igjen. Må ta i bruk alle midler for å få haik videre her på vestkysten.
Litt før 19-tiden var den første flasken sider åpnet nede på puben. En ung fyr tok kontakt. Handlet en litersmugge med øl som vi delte. Mugge nummer to kjøpte jeg. Han var akkurat kommet til Haast. Faktisk i går. Hadde brukt to dager på å haike fra Nelson og ned hit. Prøvde å finne seg jobb. Kjæresten var herfra, og nå bodde de hos svigerfaren hans bare tre steinkast fra puben med deres tre uker gamle baby. Han var enten neger eller maori, eller noe midt imellom. Kjæresten hans så ut til å være maori. Ei nydelig, spedbygd jente.
—Jeg er musiker. Spiller en rekke instrumenter. Er med i et band. Ga ut en CD i fjor, og et amerikansk selskap som hørte oss på en konsert, har gitt oss noen penger og vil lage enda en CD med oss i år. Klarer likevel ikke å leve av musikken, selv om jeg har spilt kommersielt i over ti år. Det er en av grunnene til at vi har flyttet ned hit. Håper på å få en jobb her på puben eller hotellet. Tar hva det skal være. En annen grunn til at vi er flyttet hit, er at dette er et trygt og godt miljø for barnet vårt å vokse opp i. En dame kommer bort og lurer på om jeg vil spille biljard. Har aldri gjort det, og har ikke noe ønske om å lære heller, så min nye venn spiller med henne i stedet.
En livat, kvikk og frisk maoridame kommer bort og lurer på om jeg snakker tysk. På svaret ja, blir jeg presentert for et tysk par på omkring 40. De snakker godt engelsk begge to, men det er kjekt å friske opp tysken.
—Jeg er internasjonal sekretær. Høres fint ut, men det er egentlig en ordinær sekretærjobb. Skriver og snakker engelsk, fransk og spansk. Samboeren min er bygningsingeniør, og vi bor i en stor buss innredet som hus, og reiser fra byggeplass til byggeplass. Han var på New Zealand for en god del år siden, og nå er vi her sammen. Har kjøpt en brukt 600 ccm off-road motorsykkel som vi kjører omkring på i vel en måned, før vi selger den og reiser hjem. Sist han var her, kjørte han sykkel til Thailand og sendte sykkelen derfra og over hit med båt. Denne gangen har vi kjøpt sykkelen her.
Klokken er blitt ni. Det tyske paret kjøpte en flaske vin og tørnet inn. Ingenting å se til fyren som skulle ordne med hjortejakt. Får bartenderen til å ringe.
—Jeg ringte puben før i kveld og la igjen beskjed til deg. Rart du ikke har fått den. Han du skal på jakt med, ut kom ikke ut av bushen i dag. Han kommer sikkert i morgen. Møter deg på puben kl 19 i morgen.
Ja, ja. Ikke noe å gjøre med det. Været ser ut til å bli bra. Like greit å spare pengene og sove ute, nå som klærne er tørre. Satte kursen opp mot gården med hjortehegnet. Ettersom han har helikopter, driver han også med jakt. Hjortene var fortsatt for sky til å kunne få brukbare bilder med et 300 mm objektiv. For mørkt var det også blitt. Nede på gården sto det også en maori og ventet.
—Han er ute med helikopteret, er tilbake når som helst ettersom det snart er mørkt.
Ventet et kvarters tid. Med ett hørtes helikoptersummingen i det fjerne. Først ganske svakt. Flere ganger forsvant den også igjen når det kom bak en rygg eller bergskrent. Lyden ble sterkere, og så ble de blinkende lysene synlige. Den landet, og like etter landet et annet helikopter på en annen gård en kilometer unna.
—Nei, det er feil tid for hjortejakt nå. Fryseriet har julestengt, og det åpner ikke igjen før den femte januar. Neppe noen som jakter før den tid, sa en fyr hos bonden som trolig var helikopterpilot.
Ja, ja, like greit å ta kvelden. Satte kursen nedover mot puben igjen. Kveldshimmelen var ildrød. Temperaturen var behagelig, og det var en virkelig romantisk skumring. Om et kvarter er det mørkt som i en sekk. En campingbil stopper et par hundre meter fremme på veien. To personer hopper ut. Fotograferer de svarte åsene med skogen i silhuett og den blodrøde kveldshimmelen. Etterpå kontrollerer de at lasten på taket og syklene bak er skikkelig surret.
Snakker til dem. De to guttene i tredveårene svarer med tysk aksent, så jeg slår over på tysk. De så det norske flagget på sekken da de passerte. |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
