En reise til New Zealand
Gratis e-bok

Startsiden

NaturTIPS

Jeger

Friluftsliv


New Zealand


Innhold

Bruk RSS til å abonnere på og lese naturTIPS nettstedet RSS naturTIPS

Hvor reiser du nå?

— Hvor reiser du, Snow var trøtt og ikke særlig lysten på possum jakt i kveld. — Jeg holder, som du ser, på med å bygge hus. Vi vil gjerne være klare til jul. Kona blir sur om det trekker ut for lenge.
— Jeg vil gjerne ut på villsvinjakt med løshund, helst med noen som har litt peiling.
—Har en kompis med gode hunder. Ring ham, hils fra meg, så kanskje han tar deg med. Vi jobbet i lag i skogvesenet noen år. Han bli sikkert bare glad for en unnskyldning til å ta seg fri noen dager, du får ha lykke til, hilste Snow.
— Om du kontakter DOC, lokale avdelingen av hjortejegerforbundet eller en sportsforretning på stedet du er, kommer du deg sikkert på jakt. Hilst Andy. — Neste gang kan du gjerne slå på tråden først, så skal jeg ta meg fri noen dager og bli med deg.
En hest og en flokk hunder
Etter tre minutter utenfor campingplassen ble det haik inn til sentrum av byen. Den vanlige reglen: Det eldre ektepar som kjente igjen det norske flagget på ryggsekken. Ville gjerne besøkt Norge, men de har hørt at prisnivået er så høyt at de aldri ville hatt økonomi til å reise dit.
— Joda, det er en nordmann som har levd lenge i Tapau, fortalte de — Han snakker fortsatt med aksent, selv om han kom hit like etter krigen.
Gikk noen hundre meter til veikrysset hvor hovedveien til østkysten startet. Etter en Cola og ca et kvarters tid, ble det haik med en buss. Han tok på alle haikere han så og kjørte rett til flyplassen i Napier. Sønnen hans, i midten av tyveårene, var psykisk utviklingshemmet og svært pratesjuk. Med bildur i bakgrunnen, er det vanskelig å forstå engelsk, særlig litt bred dialekt. Fikk med en femdel av hva han sa, og smilte vennlig for resten. Det kom også med en haiker til fra Tapau. I begynnelsen av tyveårene. Jobbet som sauegjeter i Tapau.
— Det krever en del utdannelse og erfaring for å kunne begynne som gjeter. Du må ha et par år på landbruksskole, og bestå alle eksamener. Det tar også lang tid å få fram hunder som blir godkjente. Jeg har tre godkjente hunder og disponerer en quarterhorse. Det er ofte for ulendt til å bruke motorsykkel. Om du har utdannelse og peiling på gjetning, er det lett å få jobb, men særlig bra betalt er det ikke.
Han hadde også fire hunder for grisejakt, og en labrador for allround jakt.
— Forrige uke tok labradoren min ut en hjort oppe i krattet der, jaget den over veien og opp åsen. Ofte kommer dyrene tilbake i en sirkel med hunden etter, men ikke denne, forteller han mens vi kjører gjennom et ganske åpent terreng. Han jakter det aller meste, trives svært godt med en selvstendig jobb ute i skogen.
Flest soldager
Får noen kopper kaffe på den svale kafeen med air-condition på flyplassen i Napier. Det er nemlig gratis påfyll.
— Velkommen til byen med flest soldager i Kiwiland, sier skiltet. Varmest er det også. Terrenget er svidd gult av solen, og matjorden blåses vekk av den sterke vinden fra havet. Fra flyplassen og inn til sentrum, som er kjent for å ha et stort delfinsirkus, får jeg haik med en ung hyggelig fyr som selv har vært Backpacker. Sett Norge og mye av Europa. Vi hadde en hyggelig prat. Har gjentatt hva, og hvorfor jeg er i Kiwi, et titalls ganger, men det går fortsatt greit å gjenta regla.
Interessant å se delfinshowet, alle selartene, pingvinene, otrene osv. Varmen er frisk. Lite fristende å måtte dekke til bar hud. Selv med solfaktor 15 er det ikke til å unngå å bli solbrent.
En spesiell følelse
Oppossumworld, senteret med utstillinger om Kiwilands 70 millioner skadedyr, ble det ikke tid for i dag. Kjøpte i stedet 50 postkort og frimerker. Fikk 10 cent rabatt pr postkort, men 75 NZ$ ble det likevel.
Skrev på adressene i skyggen på stranda. Når liggestillingen ble for utrivelig, tuslet jeg opp i den brolagte gågata.
En herlig kopp Cappuccino på fortausrestauranten i Napier. En bunke med ferdig adresserte og frankerte postkort. De første fem var ferdige, 45 igjen. Julekort og hilsninger skal sendes i hytt og gevær.
Løfter hodet intuitivt i det en ung kvinne passerer. Blomstret bukse og svart skjorte med fire knapper hvorav de to øverste var åpne. Svart skinnsekk i litt tynnere skinn enn de som skoleelevene i Norge bruker. Hun var ordinært pen. Ikke noe ekstraordinært hverken med figuren, håret eller ansiktet. Bortsett fra litt bredt bekken kom hun inn under den vidtfavnende kategorien pen dame. Det vil si mye hår og tenner, samt glatt hud.
Ved enden av gågata, ti meter bak meg stanser hun litt opp. Virker litt rådvill. Går noen skritt mot en statue som hedrer New Zealendere som dro på krigstokt til Afrika.
I det hun passert forbi bordet, så jeg henne kanskje et halvt sekund. Et eller annet våknet. Naturligvis var hun attraktiv som kvinne, men det var noe mer. Har opplevde omtrent det samme med andre mennesker før, selv om det skjer med års mellomrom. En slags tiltrekning som går på noe langt inne sjela og har lite med seksualitet eller erotikk å gjøre, selv om det nok var en medvirkende faktor i dette tilfellet.
Nå har Prøysen laget noen ganske triste skillingsviser om en gutt med en tråsykkel, som prøvde å få kontakt med ei jente, med heller dårlig uttelling. Gutten ble avvist ganske så ettertrykkelig. Norske gutter og menn er kjent for at de tenker seg om både tre og fire ganger før de blir impulsive. Fornuften sier, Sitt i ro, mens et eller langt innenfor huden sier, Det verste som kan skje er hun blir indignert og ber deg skygge banen.
Hun har rukket å filme statuen i nesten 10 sekunder, før hun snudde seg og så på meg, med et brunt ansikt. Jeg skulle akkurat til å si ekscuse me. Men det føles liksom unødvendig der og da.
—Are you scandinavian?, Hun kunne jo være skandinavisk, så jeg prøvde på den.
– Nei, jeg er tysk.
Hun begynner å gå mot kafeen allerede før jeg fikk rukket å foreslå at hun tok seg tid til en Cappuccino.
— Nei, jeg er sulten og vil heller ha en middag. Hva med deg? Er du sulten?
Engelsken er nesten helt uten aksent. Ellers er tyskere som snakker engelsk ikke til å ta feil av.
— Jeg arbeider i et datafirma, og bruker engelsk mye. Tidligere reiste jeg en del i jobben. Nå er det mest i sammenheng med ferie.
Hun var på besøk hos kjæresten i Napier. Merket hvordan jeg rødmet når hun fortalte det. Eller var det kanskje måten hun så på meg da hun fortalte det, som gjorde at jeg rødmet. Så hun det gjennom all solbrentheten? Hun så rett på meg, men fortrakk ikke en mine. Senere i samtalen kom hun inn på hva hun syntes om New Zealand og New Zealendere. Hun syntes de var ti år etter Vest-Europa på nesten alle områder. Både klesveien, materiell standard og sosiale omgangsformer, men spesielt holdningen til kvinner og kjønnsrollemønster.
Kanskje var forholdet på vei mot slutten?
Vi ble sittende å snakke i 1½ time. Kjøpte en sjokoladekake som vi delte. Vi snakket om alt mulig. Lykkes sjelden helt å være helt naturlig sammen med attraktive kvinner. Taper vel en del på det. Hun virket ganske bevist, bestemt, klassebevist og ikke minst selvsikker. Det var ikke stort vi hadde av felles interesser og meninger. Kanskje ikke fordi vi var så forskjellige mennesker, men fordi vi nok kom fra ganske forskjellig bakgrunn. Jakt, vinter og friluftsliv var nok rimelig fjernt fra hennes sfærer. Ellers hadde vi helt sikkert utvekslet adresser. Den ikke verbale kommunikasjonen var der. På en annen måte ikke. Har likevel en bestemt intuitiv følelse av at vi vil møtes igjen. Det er krever mot og selvtillit å tørre stole på intuisjonen.
Vietnamveteran
Tuslet en tur om kvelden og fikk traff et svensk ektepar jeg også traff i Rotorura. Gikk inn på en stille og rolig bar. Fant en veggplass, men det var litt dårlig lys, så etter en annen plass med bedre lys til å skrive i.
Et ektepar, noen år eldre en meg, tok kontakt, og jeg satte meg ved deres bord. Lirte ut den ordinære regla om Norge, vinter, lys, snø osv.
Han var fra Mexico, men hadde de siste 10 år holdt til i Kiwiland. Funnet ei jente, og blitt en del av den familiebedriften som jeg akkurat nå befant meg i.
Etterhvert som det ble stille kom også pub-eieren selv. Han hadde som 20 åring reist frivillig til Vietnam og vært i strid. Nå er han 46, så ut som han er 56, og ville helst ikke snakke om Vietnam, selv om det nok hele tiden er i tankene hans.
Etter Nam, bodde jeg 1 ½ år i bushen her, som profesjonell hjortejeger. Mest for å få det hele på avstand og bli menneske igjen.
Fortalte at jeg bodde under åpen himmel. Det ble etterfulgt av den nå velkjente regla om hvor farlig Kiwiland er blitt de senere år. Ungdomsgjenger som umotivert banker opp folk. Spesielt er stranda utsatt. Ellers patruljerer polititet stranda, og da blir jeg eventuelt tauet inn. Det endte med at jeg ble invitert hjem til ham.
Etter at puben stengte, reiste vi hjem til familien. Familiens yngste datter, på omlag 20, bodde fortsatt hjemme. Huset var stort og velholdt. Mange små rom. Enkle vinduer og litt ulogisk organisert med tanke på toalett, dusj, soverom osv. Likevel svært velholdt og trivelig, med en søt liten hage foran huset og en kjøkkenhage bak. Typisk engelsk stil over det hele. Følte meg ytterst velkommen. Han var en oppmerksom vert, svært forekommende og hyggelig.
Tok noen øl og så på TV før jeg tok kvelden. Sov lenge neste morgen. Fikk en dusj, spiste frokost og satte avgårde mot possumutstillingen — Possum World.
Haiket en stund før en søt ung trebarns mor fra - 68 generasjonen som kjørte en rustholk av en Ford Escort, førte meg helt til døren av utstillingen. Hadde hun bodd i Norge tror jeg hun ville tilhørt AKP-ML eller RV.
Hun hadde vært på haiketur i Norge tidligere og kjente igjen flagget på ryggsekken.
– Vi var nære på å kjøre på en elg i Sverige, fortalte hun. — Utrolig hvor store de er.
Etter utstillingen fikk jeg haik tilbake med en som var på vei til jobbe, han hadde forsovet seg, og ventet seg en overhøvling når han først kom midt i lunsjen. Ble som vanlig kjørt til døren. Sjelden å behøve å haike mer en fem minutter, og som regel settes jeg av utenfor døra dit jeg skal.
Tuslet inn i et kuppelformet hus med en samling levende kiwier. Den kan ikke fly, men er faktisk eneste nålevende fugl med luktesans. Fikk noen glimt, og kanskje noen bilder av landets Nasjonalfugl.
Senere på dagen, assistert av noen cappuccinoer, ble postkortene postet. Så langt på reisen hadde jeg tatt 30 filmer. Av sikkerhetshensyn sendte jeg dem til fremkalling i Tyskland, for derifra å bli sendt til Norge. Dermed ville de ligge å vente på meg når jeg kom hjem om tre uker. Skrevet dagbok i en hyggelig meksikansk restaurant og bar, akkompagnert av en cider. En slag sterkøl laget av epler.
Gjensyn med Shetland
På Central Backpackers i Aukcland møtte jeg ei mer en gyldenbrun dame fra Shetland. Fikk øye på henne gjennom døråpningen i et av hospitsene på strandpromenaden. Hun var opptatt i telefonen, men kjente meg umiddelbart igjen.
Vi tok en tur på en nærliggende pub og snakket om løst og fast i halvannen time før vi gikk hvert til vårt. Hun hadde en hes stemme med litt utvannet skotsk dialekt. Skulle være på farten i seks måneder med permisjon fra jobben som sekretær for politiet på Shetland.
Hun syntes Kiwiland var begynt å bli temmelig kjedelig. Her i Tapau var det maksimalt kjedelig, så hun ville over til vestkysten og nordover for å gjenforenes med en kompis. De hadde skilt lag for noen uker siden, fordi han skulle til nordvest delen av øya for å surfe dag ut og dag inn.
Natten ble tilbrakt i en flott velstelt hage. Fem minutter fra sentrum. Gikk ikke dit før etter 12. Fant et tett område hvor det skal griseflaks til for å finne meg, selv om eventuelle bad guys hadde sett jeg gikk inn i den. Stiv kuling ble det i løpet av natta. På mer utsatte plasser lengre sør, hadde noen tak løsnet, men jeg sov utmerket. Våknet neste morgen av gartneren som begynte å stelle. Oppdaget senere at jeg hadde overnattet i hagen til velferdsbygningen til et militæret velferdshus for offiserer. Våknet av at gartneren romsterte omkring. Han tok ikke notis av meg, men jobbet med sitt. Antagelig var det en uføretrygdet offiser, for han hadde problemer med å gå.

Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de

kan bli enda bedre

Dette nettstedet er et utdrag av boka "Friluftsliv året rundt"
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her

ISBN nummer:
9788292520017


Bestill boka fra
din bokhandler her

Bokkilden

Natur
Magasinet

Vossevangen
Libris

HaugenBok

Norli

BokKlubben

Libris

Studia

Gnist

Ark
bokhandel

Bok&Media

Bok
anmeldelse

Google

 


 Lavpris domenenavn. Fra kr 71,- pr år +mva. http://:www.

Liker du innholdet på denne nettsiden ?
Liker du artiklene og sakene her? Kunne du ønske deg  mer og bedre innhold?
Vil du ha mere tekst, flere foto, video, podcaster, e-bøker, lydbøker og flere nyttige tjenester?
Send gjerne tips om hva du kunne ønske at blir gjort for å videreutvikle denne tjenesten.
Bruk gjerne kontaktskjemaet for å gi tips, råd og forslag til temaer, saker og artikler.

Takk for at du gir noe tilbake.
Du kan gjerne:
- Handle domenenavn og andre IT-tjenester i nettbutikken
- Bestille papirversjonen av boken "Friluftsliv året rundt" gjennom din bokhandel eller direkte.
- Gi en sum gjennom å bruke "Donate" knappen nederst til høyre på siden.

Kontaktskjema
Mob / SMS 48 14 92 14  |  Fax: 55 61 99 28
Org.nr: NO 959 194 785 MVA DUNS nr: 517963724

Direkte chat: Chat med en brukerstøtte tekniker direkte nå

© Tekst Bilde Trykksak AS og Per Ulrich Kristiansen
Strandgaten 197, 5004 Bergen   |   P.O.Box 1802 Nordnes, 5816 Bergen
FaceBook  |  Twitter  |  LinkedIn  |  Xing  |  MySpace  |  RSS  |  Plaxo  | 

Ring oss med Skype: Ring oss med Skype og få svar på din henvendelse med en gang
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre