|
|
Hvor reiser du nå?
— Hvor reiser du, Snow var trøtt og ikke særlig lysten på possum jakt
i kveld. — Jeg holder, som du ser, på med å bygge hus. Vi vil gjerne være
klare til jul. Kona blir sur om det trekker ut for lenge.
— Jeg vil gjerne ut på villsvinjakt med løshund, helst med noen som har
litt peiling.
—Har en kompis med gode hunder. Ring ham, hils fra meg, så kanskje han tar
deg med. Vi jobbet i lag i skogvesenet noen år. Han bli sikkert bare glad
for en unnskyldning til å ta seg fri noen dager, du får ha lykke til, hilste
Snow.
— Om du kontakter DOC, lokale avdelingen av hjortejegerforbundet eller en
sportsforretning på stedet du er, kommer du deg sikkert på jakt. Hilst Andy.
— Neste gang kan du gjerne slå på tråden først, så skal jeg ta meg fri noen
dager og bli med deg.
En hest og en flokk hunder
Etter tre minutter utenfor campingplassen ble det haik inn til sentrum av
byen. Den vanlige reglen: Det eldre ektepar som kjente igjen det norske
flagget på ryggsekken. Ville gjerne besøkt Norge, men de har hørt at prisnivået
er så høyt at de aldri ville hatt økonomi til å reise dit.
— Joda, det er en nordmann som har levd lenge i Tapau, fortalte de — Han
snakker fortsatt med aksent, selv om han kom hit like etter krigen.
Gikk noen hundre meter til veikrysset hvor hovedveien til østkysten startet.
Etter en Cola og ca et kvarters tid, ble det haik med en buss. Han tok på
alle haikere han så og kjørte rett til flyplassen i Napier. Sønnen hans,
i midten av tyveårene, var psykisk utviklingshemmet og svært pratesjuk.
Med bildur i bakgrunnen, er det vanskelig å forstå engelsk, særlig litt
bred dialekt. Fikk med en femdel av hva han sa, og smilte vennlig for resten.
Det kom også med en haiker til fra Tapau. I begynnelsen av tyveårene. Jobbet
som sauegjeter i Tapau.
— Det krever en del utdannelse og erfaring for å kunne begynne som gjeter.
Du må ha et par år på landbruksskole, og bestå alle eksamener. Det tar også
lang tid å få fram hunder som blir godkjente. Jeg har tre godkjente hunder
og disponerer en quarterhorse. Det er ofte for ulendt til å bruke motorsykkel.
Om du har utdannelse og peiling på gjetning, er det lett å få jobb, men
særlig bra betalt er det ikke.
Han hadde også fire hunder for grisejakt, og en labrador for allround jakt.
— Forrige uke tok labradoren min ut en hjort oppe i krattet der, jaget den
over veien og opp åsen. Ofte kommer dyrene tilbake i en sirkel med hunden
etter, men ikke denne, forteller han mens vi kjører gjennom et ganske åpent
terreng. Han jakter det aller meste, trives svært godt med en selvstendig
jobb ute i skogen.
Flest soldager
Får noen kopper kaffe på den svale kafeen med air-condition på flyplassen
i Napier. Det er nemlig gratis påfyll.
— Velkommen til byen med flest soldager i Kiwiland, sier skiltet. Varmest
er det også. Terrenget er svidd gult av solen, og matjorden blåses vekk
av den sterke vinden fra havet. Fra flyplassen og inn til sentrum, som er
kjent for å ha et stort delfinsirkus, får jeg haik med en ung hyggelig fyr
som selv har vært Backpacker. Sett Norge og mye av Europa. Vi hadde en hyggelig
prat. Har gjentatt hva, og hvorfor jeg er i Kiwi, et titalls ganger, men
det går fortsatt greit å gjenta regla.
Interessant å se delfinshowet, alle selartene, pingvinene, otrene osv. Varmen
er frisk. Lite fristende å måtte dekke til bar hud. Selv med solfaktor 15
er det ikke til å unngå å bli solbrent.
En spesiell følelse
Oppossumworld, senteret med utstillinger om Kiwilands 70 millioner skadedyr,
ble det ikke tid for i dag. Kjøpte i stedet 50 postkort og frimerker. Fikk
10 cent rabatt pr postkort, men 75 NZ$ ble det likevel.
Skrev på adressene i skyggen på stranda. Når liggestillingen ble for utrivelig,
tuslet jeg opp i den brolagte gågata.
En herlig kopp Cappuccino på fortausrestauranten i Napier. En bunke med
ferdig adresserte og frankerte postkort. De første fem var ferdige, 45 igjen.
Julekort og hilsninger skal sendes i hytt og gevær.
Løfter hodet intuitivt i det en ung kvinne passerer. Blomstret bukse og
svart skjorte med fire knapper hvorav de to øverste var åpne. Svart skinnsekk
i litt tynnere skinn enn de som skoleelevene i Norge bruker. Hun var ordinært
pen. Ikke noe ekstraordinært hverken med figuren, håret eller ansiktet.
Bortsett fra litt bredt bekken kom hun inn under den vidtfavnende kategorien
pen dame. Det vil si mye hår og tenner, samt glatt hud.
Ved enden av gågata, ti meter bak meg stanser hun litt opp. Virker litt
rådvill. Går noen skritt mot en statue som hedrer New Zealendere som dro
på krigstokt til Afrika.
I det hun passert forbi bordet, så jeg henne kanskje et halvt sekund. Et
eller annet våknet. Naturligvis var hun attraktiv som kvinne, men det var
noe mer. Har opplevde omtrent det samme med andre mennesker før, selv om
det skjer med års mellomrom. En slags tiltrekning som går på noe langt inne
sjela og har lite med seksualitet eller erotikk å gjøre, selv om det nok
var en medvirkende faktor i dette tilfellet.
Nå har Prøysen laget noen ganske triste skillingsviser om en gutt med en
tråsykkel, som prøvde å få kontakt med ei jente, med heller dårlig uttelling.
Gutten ble avvist ganske så ettertrykkelig. Norske gutter og menn er kjent
for at de tenker seg om både tre og fire ganger før de blir impulsive. Fornuften
sier, Sitt i ro, mens et eller langt innenfor huden sier, Det verste som
kan skje er hun blir indignert og ber deg skygge banen.
Hun har rukket å filme statuen i nesten 10 sekunder, før hun snudde seg
og så på meg, med et brunt ansikt. Jeg skulle akkurat til å si ekscuse me.
Men det føles liksom unødvendig der og da.
—Are you scandinavian?, Hun kunne jo være skandinavisk, så jeg prøvde på
den.
– Nei, jeg er tysk.
Hun begynner å gå mot kafeen allerede før jeg fikk rukket å foreslå at hun
tok seg tid til en Cappuccino.
— Nei, jeg er sulten og vil heller ha en middag. Hva med deg? Er du sulten?
Engelsken er nesten helt uten aksent. Ellers er tyskere som snakker engelsk
ikke til å ta feil av.
— Jeg arbeider i et datafirma, og bruker engelsk mye. Tidligere reiste jeg
en del i jobben. Nå er det mest i sammenheng med ferie.
Hun var på besøk hos kjæresten i Napier. Merket hvordan jeg rødmet når hun
fortalte det. Eller var det kanskje måten hun så på meg da hun fortalte
det, som gjorde at jeg rødmet. Så hun det gjennom all solbrentheten? Hun
så rett på meg, men fortrakk ikke en mine. Senere i samtalen kom hun inn
på hva hun syntes om New Zealand og New Zealendere. Hun syntes de var ti
år etter Vest-Europa på nesten alle områder. Både klesveien, materiell standard
og sosiale omgangsformer, men spesielt holdningen til kvinner og kjønnsrollemønster.
Kanskje var forholdet på vei mot slutten?
Vi ble sittende å snakke i 1½ time. Kjøpte en sjokoladekake som vi delte.
Vi snakket om alt mulig. Lykkes sjelden helt å være helt naturlig sammen
med attraktive kvinner. Taper vel en del på det. Hun virket ganske bevist,
bestemt, klassebevist og ikke minst selvsikker. Det var ikke stort vi hadde
av felles interesser og meninger. Kanskje ikke fordi vi var så forskjellige
mennesker, men fordi vi nok kom fra ganske forskjellig bakgrunn. Jakt, vinter
og friluftsliv var nok rimelig fjernt fra hennes sfærer. Ellers hadde vi
helt sikkert utvekslet adresser. Den ikke verbale kommunikasjonen var der.
På en annen måte ikke. Har likevel en bestemt intuitiv følelse av at vi
vil møtes igjen. Det er krever mot og selvtillit å tørre stole på intuisjonen.
Vietnamveteran
Tuslet en tur om kvelden og fikk traff et svensk ektepar jeg også traff
i Rotorura. Gikk inn på en stille og rolig bar. Fant en veggplass, men det
var litt dårlig lys, så etter en annen plass med bedre lys til å skrive
i.
Et ektepar, noen år eldre en meg, tok kontakt, og jeg satte meg ved deres
bord. Lirte ut den ordinære regla om Norge, vinter, lys, snø osv.
Han var fra Mexico, men hadde de siste 10 år holdt til i Kiwiland. Funnet
ei jente, og blitt en del av den familiebedriften som jeg akkurat nå befant
meg i.
Etterhvert som det ble stille kom også pub-eieren selv. Han hadde som 20
åring reist frivillig til Vietnam og vært i strid. Nå er han 46, så ut som
han er 56, og ville helst ikke snakke om Vietnam, selv om det nok hele tiden
er i tankene hans.
Etter Nam, bodde jeg 1 ½ år i bushen her, som profesjonell hjortejeger.
Mest for å få det hele på avstand og bli menneske igjen.
Fortalte at jeg bodde under åpen himmel. Det ble etterfulgt av den nå velkjente
regla om hvor farlig Kiwiland er blitt de senere år. Ungdomsgjenger som
umotivert banker opp folk. Spesielt er stranda utsatt. Ellers patruljerer
polititet stranda, og da blir jeg eventuelt tauet inn. Det endte med at
jeg ble invitert hjem til ham.
Etter at puben stengte, reiste vi hjem til familien. Familiens yngste datter,
på omlag 20, bodde fortsatt hjemme. Huset var stort og velholdt. Mange små
rom. Enkle vinduer og litt ulogisk organisert med tanke på toalett, dusj,
soverom osv. Likevel svært velholdt og trivelig, med en søt liten hage foran
huset og en kjøkkenhage bak. Typisk engelsk stil over det hele. Følte meg
ytterst velkommen. Han var en oppmerksom vert, svært forekommende og hyggelig.
Tok noen øl og så på TV før jeg tok kvelden. Sov lenge neste morgen. Fikk
en dusj, spiste frokost og satte avgårde mot possumutstillingen — Possum
World.
Haiket en stund før en søt ung trebarns mor fra - 68 generasjonen som kjørte
en rustholk av en Ford Escort, førte meg helt til døren av utstillingen.
Hadde hun bodd i Norge tror jeg hun ville tilhørt AKP-ML eller RV.
Hun hadde vært på haiketur i Norge tidligere og kjente igjen flagget på
ryggsekken.
– Vi var nære på å kjøre på en elg i Sverige, fortalte hun. — Utrolig hvor
store de er.
Etter utstillingen fikk jeg haik tilbake med en som var på vei til jobbe,
han hadde forsovet seg, og ventet seg en overhøvling når han først kom midt
i lunsjen. Ble som vanlig kjørt til døren. Sjelden å behøve å haike mer
en fem minutter, og som regel settes jeg av utenfor døra dit jeg skal.
Tuslet inn i et kuppelformet hus med en samling levende kiwier. Den kan
ikke fly, men er faktisk eneste nålevende fugl med luktesans. Fikk noen
glimt, og kanskje noen bilder av landets Nasjonalfugl.
Senere på dagen, assistert av noen cappuccinoer, ble postkortene postet.
Så langt på reisen hadde jeg tatt 30 filmer. Av sikkerhetshensyn sendte
jeg dem til fremkalling i Tyskland, for derifra å bli sendt til Norge. Dermed
ville de ligge å vente på meg når jeg kom hjem om tre uker. Skrevet dagbok
i en hyggelig meksikansk restaurant og bar, akkompagnert av en cider. En
slag sterkøl laget av epler.
Gjensyn med Shetland
På Central Backpackers i Aukcland møtte jeg ei mer en gyldenbrun dame fra
Shetland. Fikk øye på henne gjennom døråpningen i et av hospitsene på strandpromenaden.
Hun var opptatt i telefonen, men kjente meg umiddelbart igjen.
Vi tok en tur på en nærliggende pub og snakket om løst og fast i halvannen
time før vi gikk hvert til vårt. Hun hadde en hes stemme med litt utvannet
skotsk dialekt. Skulle være på farten i seks måneder med permisjon fra jobben
som sekretær for politiet på Shetland.
Hun syntes Kiwiland var begynt å bli temmelig kjedelig. Her i Tapau var
det maksimalt kjedelig, så hun ville over til vestkysten og nordover for
å gjenforenes med en kompis. De hadde skilt lag for noen uker siden, fordi
han skulle til nordvest delen av øya for å surfe dag ut og dag inn.
Natten ble tilbrakt i en flott velstelt hage. Fem minutter fra sentrum.
Gikk ikke dit før etter 12. Fant et tett område hvor det skal griseflaks
til for å finne meg, selv om eventuelle bad guys hadde sett jeg gikk inn
i den. Stiv kuling ble det i løpet av natta. På mer utsatte plasser lengre
sør, hadde noen tak løsnet, men jeg sov utmerket. Våknet neste morgen av
gartneren som begynte å stelle. Oppdaget senere at jeg hadde overnattet
i hagen til velferdsbygningen til et militæret velferdshus for offiserer.
Våknet av at gartneren romsterte omkring. Han tok ikke notis av meg, men
jobbet med sitt. Antagelig var det en uføretrygdet offiser, for han hadde
problemer med å gå.
|
Bok anmeldelse
Google Books
|
