| Å finne fram dit jeg skulle var ikke helt enkelt. Han holdt til langt ute på bygda, og få kjente til stedet eller butikken. Fant, etter noe leting, en sportsforretning inne i Hamilton som solgte våpen. En av ekspeditørene kjente til butikken og forklarte framgangsmåten for å komme seg dit. Ble igjen usikker på busstasjonen, det tok lang tid før jeg fant noen som dro kjensel på stedsnavnet, butikken eller mannen. Men det gikk seg til etterhvert. Tok bussen. Den var på det nærmest tom, slik de som regel er hjemme også. Ble satt av på rett sted, og et kort godt haglehold, altså vel 30 meter fra bussholdeplassen, lå den kombinerte våpenforretningen, trofémuseet og jaktguidefirmaet. Ventet på at kundene i butikken fikk sitt. Presenterte meg og oppdraget. Ble tatt i mot på engelsk vis — vennlig og avmålt. Vi satte oss i en krok i det omlag 100 kvadratmeter store lokalet. Der ble det et halvannen times forelesning, mens jeg noterte på Atarien og stilte spørsmål. Noterte svarene og stilte spørsmål på engelsk. Det gikk greiere enn å lytte, oversette og notere på norsk. Innimellom ble det litt norsk likevel. Slikt krever konsentrasjon og skjerpede sanser. Føltes som om jeg hadde skodd tre hester når vi var ferdige. Et uendelig jaktland. Kompanjongen hans hadde en pappkasse full av bilder. En del av dem virkelig bra. Fotograferte av et hundretalls av dem. Bildene var tatt i løpet av en 20- 30 års tid. Skikkelige saker! Det er tydelig at det er bushen som er jaktlandet i New Zealand. Wurn hadde jaktet siden midten av sekstitallet og vært over hele New Zealand, samt USA og Afrika. En gave fra President Roosevelt Det eneste pattedyret som fantes på New Zealand da de første menneskene kom hit, var en liten flaggermus. Dave Shaw og Wurn Wilson på Rukuhiua Gun Shop har hver for seg mer enn 30 års erfaring som jegere, fangstmenn og profesjonelle jaktguider. Sammen driver de en våpenforretning utenfor Hamilton på New Zealand og guider turistjegere i sesongen. På veggene i forretningslokalet henger trofeer av det meste av New Zealand’s vilt og en god del kontinentalt. — Alt vilt vi jakter på i dag er faktisk satt ut. En ønskesituasjon skulle man tro, men tuklingen med moder natur har kostet dette landet et unevnelig antall milliarder dollar opp gjennom årene. — Vi har ingen rovdyr og ikke noe nåløye i form av harde vintre. Gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 16 grader og syv grader om vinteren. Med årlig nedbør på mellom 400 mm og 12.000 mm gir det seg selv at potensialet for produksjon av jaktbart vilt er enormt. — De første hjortene fikk vi som en gave av den amerikanske presidenten. Vi hadde et nært og godt forhold til amerikanerne inntil vi nektet deres atomkrigskip å komme inn i våre territorialfarvann. — Senere har vi hentet inn høystatus vilt fra nær sagt alle verdenshjørner. Mye er satt ut av foreninger som er stiftet med det formål å skaffe landets innbyggere mer å jakte på. I andre tilfeller er det satt ut av myndighetene for å skaffe flere arbeidsplasser i form av pelsjegere. Hjortejakt i selvforsvar — I førtiårene prøvde myndighetene å utrydde hjorten. Bestandene var blitt så store at vi var på vei mot en økologisk katastrofe. Hjorten beitet ned store deler av den opprinnelige bushen og truet med å forvandle New Zealand til ørken. På 50 tallet byttet de ut ordet utrydde med kontrollere, men formålet var fortsatt det samme. På slutten av 50 tallet innså man at det ikke var mulig å utrydde den. Ja, eneste resultat var at hjorten var blitt spredd over hele New Zealand. — De profesjonelle jegerne fikk en grunnlønn av staten og 2.60 NZ$ pr hjortehale eller pr par hjorteører. Resten av hjorten ble skjenket fluene og åtseleterne. Rekorden var 112 hjorter skutt på samme dag av en enkel jeger med en Lee Enfield 303. Da helikoptre ble tatt i bruk, ble denne bragden naturligvis slått grundig, men den forteller jo litt om bestanden vi hadde på den tiden. Kjøttjakt på hjort —Allerede på 40- tallet ansatte Forrest Service (tilsvarer Statens Skoger) profesjonelle hjortejegere. Disse ble skjøvet ut i -65, da selvstendig næringsdrivende overtok. — På midten av 60- tallet oppdaget man at det var et stort marked for hjortekjøtt i Tyskland. Hittil hadde man bare tatt vare på ørene eller halen, og jegerne undret seg over at noen ville betale penger for hjortekjøtt! — Første gang jeg så noen kjøpte hjortekjøtt var i 1963. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, så du forstår at forholdene endret seg bortimot over natten. Til å begynne med tok vi bare vare på lårene og bogen. Det var god butikk. Ikke rart vi fra midten av 60- tallet hadde mellom fem og 10 tusen profesjonelle hjortejegere. — Det kom penger inn i jakten. Hjortejakten på New Zealand ble med ett noe helt annet, på godt og vondt. Kanskje mye vondt. Det blir gjerne slik når dollar og cent blir verdimålet. 300 NZ$ for en levende hjort var mye penger på 60- tallet. Levende dyr ble solgt til hjorteoppdrettere. I dag har vi to millioner dyr i hjorteoppdrettene. Derfor har prisene på levende hjort og hjortekjøtt heldigvis gått kraftig ned. I dag er ikke problemet å skyte hjort, men å få den til vei. — Landet vårt har store områder uten veier, der bushen er så tett at det er nesten umulig å gå større distanser til fots. Det vil i så fall ta et hav av tid. Hele hjorten må til fryseriet, for å få den godkjent av næringsmiddelkontrollen. I sammenheng med kjøttproduksjon er skyting og transport med helikopter derfor oftest eneste løsning. Utgiftene blir da omlag 50 NZ$ pr hjort. Jegeren må skyte 30 hjorter pr dag fra helikopter. De få som fortsatt driver kommersiell avskytning av hjort må ta ut 600 til 800 i løpet av den tre måneder lange sesongen for å få brukbar lønnsomhet. —Etter 83 lønte det seg ikke lenger å jakte hjort profesjonelt, og i dag er det bare 500 til 600 profesjonelle jegere igjen. — Fram til midten av 70- tallet, levde New Zealand i sin egen verden. Fem dagers arbeidsuke, ute på tur, jakt og fiske resten av uka. Alt var stengt i helger og høytider. På slutten av 70 tallet ble vi hentet inn i verden igjen. Kommersialiseringen nådde oss, og utviklingen har tatt den formen vi ser i dag. En homogen stresset kultur som er den samme, uansett hvor i den vestlige verden du kommer. — Vi har en sterk anti- jakt opinion i dette landet. Mye miljøaktivister og mange vegetarianere med jakt og husdyrbruk som motivasjon. Faktisk er 80% av befolkningen på New Zealand mot både hjorteavskytning og kjøttjakt. Jaktturisme —Allerede på midten av 50- tallet begynte man med guidet jakt for turister, men det har aldri virkelig tatt av. Det blir heller neppe noen storindustri slik resten av turisme er blitt. —Vi har startet en egen organisasjon for jaktguider. Etikk er en av sakene vi drøfter der. Jaktturismen holder på å utvikle seg i svært forskjellige retninger, og en form for selvjustis eller ekstern styring vil nok bli nødvendig på sikt. Etter min mening hører ikke skyting fra helikopter, fra bil eller med kunstig lys hjemme på guidet jakt, men faktum er at to tredeler av de guidene jaktene på New Zealand foregår i innhegninger. En stor del av den guidene jakten gjøres også fra helikopter. Helikopterjakt koster omlag 800 NZ$ pr time (omlag 4.000,- Nkr). Det er for helikopteret. Jakten koster ikke noe. —Har drevet våpenbutikk siden 63 og det er påtagelig å se hvordan fritidsjakten er blitt vinklet mer og mer mot utstyr og stadig lengre vekk fra opplevelser og nytelse, som det jo egentlig handler om. Jakt kan tydeligvis være så mangt. Bushskrekk — Selv har jeg jaktet elg i Finland, vært på flere jakter i Amerika og i Afrika. Etter slike opplevelser lærer du å verdsette friheten og enkelheten i jakten på New Zealand. Her har vi, som du ser, minimalt med unødige lover, regler og byråkrati. Vi er velsignet med et land der det er albuerom for jegere. — Av utenlandsk jegere som kommer hit, skorter det ofte på fysikken. De mangler rett og slett den nødvendige fysisk formen og utholdenheten som kreves for å jakte i områder med tett vegetasjon og store høydeforskjeller. Noen av de utrente jegerne som har kjøpt jakt hos oss, har vi anbefalt å jakte fra helikopter eller i innhegning. De har vært i en slik forfatning at de ikke har noe i fjellet eller bushen å gjøre! — Mange som kommer hit vet lite om hva de har kjøpt av jakt. Mange blir overrasket over hvor høye og bratte fjellene er. Andre skremmes av den tette og uframkommelig bushen. Bushen er den rikeste bitopen. Om det ikke hadde vært for bushen hadde hjorten vært utryddet på New Zealand for et halvt århundre siden. Bushen er tett og skremmende på de som ikke er vant med den, men det er ikke noe i den som er farlig. Ingen farlige dyr, ingen truende naturfenomener. Det eneste som kan skade deg der er din egen fantasi. Har opplevd flere som har fått bushskrekk. Det er nærmest en form for klaustrofobi. — Vi tar 350 NZ$ pr dag (1750 Nkr) for guiding og det minste vi reiser ut på er tre dager (5250,- Nkr). De fleste jakter varer fra tre til ti dager. Minimum tre dager, fordi man lett kan bli liggende værfast. Mars og april er beste jaktiden, dårligst forhold er det som regel i august. Mindre trofeer —Trofeer på hjortevilt er betinget av tre forhold: Godt beite. God genetikk. Riktig alder — At trofeene på New Zealand ikke er så bra om de burde, har samme årsak som hos dere opp i Skandinavia. Mange av de store individene er selektiv skutt vekk av troféhungrige jegere. Dermed har vi også skutt vekk dyrene med de beste arveegenskapene. For mange dyr med mindre bra genetisk materiale får sjansen til å parre seg, slik at bestanden utvikler seg feil vei. På den andre siden er det nærmest slutt på industriell kjøttjakt, slik at dyrene får sjansen til å bli eldre og dermed anledning til å utvikle store trofeer. Faktisk har vi ikke hatt så gode forhold på 30 år som nå. I det siste er det felt stadig bedre bukker, så vi ser tydelig en positiv trend. — For fritidsjegerne ser framtiden lys ut på New Zealand, og det er plass til flere jegere.— Vilt har vi nok av, avslutter Dave Shaw og Wurn Wilsson. De smiler høflig til en melkebonde foran disken i våpenforretningen som vil ha mer patroner for å holde kanadagjessene unna siloåkeren. Fathers Iron Begge karene var rimelig stresset så nære opp mot jul, så de beklaget at de ikke hadde tid til å ta meg med ut på jakt. De var fullt opp både hjemme hos kjerringa og på jobb. Før fotoøkta, rett etter den krevende forelesningen, tok jeg en tur bort til bensinstasjonen og handlet skikkelig med junk food. Pepsi og engelsk kjøttpai. Mellom forretningen og stasjonen ligger en villa med et skiltet foran. Fathers Iron og foran huset lå alt mulig slags smijernsarbeider. Fint håndverk. Før avreise var naboen, Uno innom. Han pjusker med planer om å begynne som gårdbruker og jobbe med smijern på si. — Kommer du over noe fint, må du ta bilde av det, oppfordret han innstendig. Uno er en dyktig håndverker, så med rett inspirasjonen kan han gjøre smijernsarbeidet til en viktig del av næringsgrunnlaget i ei lita bygd som Pasvik. Dagens jobb var gjort, så hvorfor ikke. Tok med sekken inn på gårdsplassen. Presenterte meg og mitt ærend. — Vi var selv i England og USA i fjor, og fikk med mange ideer derfra, så det er klart du kan fotografere hos oss. Si til Uno at det bare er å kaste seg ut i det og komme i gang med produksjonen. Det er en enorm etterspørsel etter slike ting. Ofte kommer kunden med et utklipp fra et blad eller en enkel tegning, så lager jeg det. Har hatt flere utstilling. Interessen er alt for stor for en pensjonist. En fin jobb er det også. Produksjon handlet kun om jern, og kun på bestilling av for kunder. Ikke butikker. Alt ble kaldsmidd og sveiset. Produktspekteret var stort. Speilinnredninger og bord til frisørsalonger, dørhåndtak til festsaler og kinosaler, stoler, bord med glassplate, stativ for potteplanter, postkasser, bokhyller, vinflaskestativ, skostativ, værhaner og store taklamper med uendeligheter av spiraler og snoinger på. Holdt på et par timers tid med kameraet. Fikk låne telefonen gratis og ringte først til noen nord på øya for å komme i kontakt med en som jakter villsvin med kniv, hund og hest. Engelskmannen som drev med poding av roser hadde gitt meg adressen, men det var ikke svar å få. Deretter sto eiendomsmegleren som sto for skyssen til Hamilton for tur. Hun som hadde en uhyre jaktinteressert onkel. Fikk telefonnummeret og ringte kontant. —Joda, det er bare å komme. Når kan du være her? Jeg kan ikke jakte med deg selv. Vi har det altfor travelt her på campingplassen, men jeg skal alltid klare å finne noen som kan bli med deg. |
Gi noen kroner slik at de kan bli enda bedre
ISBN nummer: Bestill boka fra |
