|
| Walkabout var et klokt valg
etter OL på LillehammerOvernattet på Backpacker Inn. Det er den største i Auckland. Høy standard. God plass og enormt med reklame for alle slags opplevelser. Her klargjøres turistene for melking. Veggene i trappehuset og korridorene er malt med motiver av turistmagnetene og billedlige skildringer av alt det morsomme som kan oppleves i de forskjellige regionene på New Zealand. Tilbrakte kvelden i baren på kafé/ restauranten på taket. Traff to jenter fra Lillehammer som var på loffen for åtte måneder. De hadde i likhet med de fleste andre av samme kategori, kjøpt en slag Interrail billett for fly, som varte omlag ett år, og som ga adgang til alle verdensdeler. Så langt hadde de vært i Nicaragua og Coca Islands. Nå, en stund på New Zealand og så videre til Australia, for senere å komme tilbake til New Zealand for å jobbe på en gård, med innhøsting av frukt.
Den ene av jentene hadde drevet et serveringssted på Lillehammer fra, og til like etter OL. Da solgte hun det, og for pengene reiste hun verden rundt i nesten ett år. Hun var så glad for at hun hadde gjort et riktig valg, for brevene fra familien fortalte at det ene etter det andre av hennes tidligere konkurrerende serveringssteder nå ble lagt ned, eller gikk konkurs. Hadde hun også valgt å drive videre etter OL, mente hun at hun også ville lidd samme skjebne.
Ved samme hagebord på toppen av bygningen med utsikt over mye av Auckland sentrum, satt ei sterkt solfarget dame fra Shetland. Hun var i slutten av trettiårene, pene trekk og med en stemme litt for hes til å være sensuell. Hun jobbet som sekretær på en politistasjon. År om annet, tok hun et helt eller halvt år permisjon, og dro ut i verden som bakcpacker. Nå er hun på en seks måneders tur for å bli nærmere kjent med Asia. Det her er bare en avstikker, nå som hun likevel var på disse kanter. Bare noen uker på New Zealand. Deretter en lengre periode i Australia.
— Australia er forresten en god del billigere enn New Zealand.
2.000 poder om dagen
Engelskmannen som kom bort og spanderte øl på oss, tilbrakte bare tre måneder årlig i sitt hus i England. Fem måneder jobbet han med å pode roser på New Zealand. Resten resten av året podet han roser i Danmark og Tyskland.
— Bra betalt jobb, men tøft å fikse 2000 roser pr dag. Tar på rygger, og i dette landet, hvor luften er så klar, tærer sola hard på huden.
Fra taket så vi utover hele byen. Øl serveres i store glass, og mindre glass, som hjemme. Dessuten også i mugger. Er vi flere, kjøper vi en mugge og deler. Det er mer sosialt, og rimeligere. Hjemme drikker vi kaffe i sosiale sammenhenger. Her drikker vi te eller deler en mugge øl.
Byene og husene en lave og flate, og ser halvveis amerikanske og halvveis engelske ut. Bilene er mest japanske. Bilpark omtrent som i Norge.
Mormor er 90 år i dag. Ringer litt utpå formiddagen. Men — glemmer det er tolv timer forskjell på dette landet og hjemlandet. Her er det formiddag den 12 desember. I andre enden av tråden meddeler en søvndrukken stemme at jeg en halvtime for tidlig ute. På Gjøvik er det 2330 den 11.
Fikk ikke reparert PC’en. Ringte, styret og ordnet, men alle var i hundre så nære opp til jul. Kjøpte i stedet en ny. Prøver å få telegrafert ned penger fra Norge.
Firmaet som solgte den var ikke vider imøtekommende. Datautstyret og prisene omtrent de samme som hjemme. Blir stadig forbløffet over uni-kulturen eller mono-kulturen. Ting og kroppsspråk, oppførsel og holdninger er identiske i den vestlige verden, uansett geografisk plassering.
Besøkte engelskskolen igjen, og gjorde en avtale om vårt videre samarbeid. Hentet ryggsekken og gikk for å ta bussen og komme vekk fra byen. Auckland er som Oslo. Etter et par dager, når alle ærend er gjort, begynner den å bli klam og trang. Ledig tid tilbringes på plenen mellom palmer. En halvannen- liter Cola, egenprodusert — etterhvert kavringsaktig — brød fra Pasvik, iført shorts og med sekken som ryggstøtte ivrig klimprende på det knøttlille tastaturet. Hvorfor ta lærdom av andres erfaringer, når jeg kan gjøre de samme feilene selv? De sa det er uhyre klar luft over New Zealand, tynt ozonlag og lange dager. Derfor burde en lyshudet fyr, med lite pigment, være nøye med å dekke til bar hud og bruke minst solfaktor 15. Og hva ble resultatet? Vel— det er ikke spesielt behagelig å bære sekk på solbrente skuldre.
Det tredje skrittet
Nå er det tid for å komme seg på den plass jeg tydeligvis er tildelt her i livet — i felten. Det er forbudt å haike på motorveien, må derfor ta buss et stykke ut av byen. Egentlig så jeg ikke noe poeng i å bry seg med det forbudet, men det er så mange kryss og filer at det var vanskelig å finne riktig vei. Bussene var som ellers i verden. Prisen omlag det halve av i Norge. Du vet. New Zealand er jo ikke noen oljenasjon.
Uvant å kjøre på feil side. Var forresten litt uvant å haike med feil arm forleden dag også. Det blir fort en vane bortsett fra i rundkjøringer, og i kryss med flere filer. Det går et støkk gjennom kroppen hver gang vi svinger inn i feil fil.
Veien fra Auckland mot Hamilton ligner mye på Danmark og Nord-Tyskland ned mot Bonn. Hundrevis på hundrevis med beitende storfe.
Mobiltelefonnettet er godt utbygd, med apparater tilsvarende vårt NMT450/900. I tillegg er GSM under utbygging. Vurderte å ta med min egen 450 nedover. Ringte Telenor Mobil og spurte om den hadde dekning der nede.
— Nå skal du høre, kommer det faderlig fra kundekonsulenten hos Telenor Mobil. —NMT betyr Nordisk Mobil Telefon, og New Zealand hører ikke til Norden.
Hadde billett fram til skiltet her slutter motorveien. Bussjåføren var godt vant med min kategori. Vi var to stykker. Hun fikk haik med første bilen som stanset — selvfølgelig. På den andre siden klarer jeg meg godt uten mange av tilbudene kvinnelige haikere får. Bussjåføren løftet ut sekken min. Han syntes kanskje at jeg reiste med for lett sekk. For han løftet ut en bag til. Den var ikke min. Det var ingen som hentet den. Tok bag`en og leverte den i en forretning med strikkekonfeksjon og forklarte situasjonen. De lovet å ringe til busselskapet og forklare situasjonen.
Fikk haik etter fem minutter. En dame og hennes mor. De hadde vært på den internasjonale flyplassen i Auckland og levert sin datter som bodde i Australia. Begynner å få inntrykk av at Kiwiene har noe av samme forhold til Australia eller ussi, som østlendingen har til Sverige, Arvika og Strømstad.
En haikers lodd er å underholde sjåføren og eventuelle andre passasjerer. Det er ofte noe av årsaken til at folk tar på haikere. Å bli underholdt på en ofte lang og kjedelig biltur. Fortalte min story. Den vekket interesse og skapte entusiasme.
Fikk klar melding om at hvist det ikke ble jakt med Wurn Willson, måtte jeg endelig ringe henne. Hennes onkel og hans sønn gjorde ikke så mye annet å jakte. De kunne sikkert bistå. De fortalte ellers løst og fast om området. Fikk enn lengre avhandling om alle biene, flåttene, myggene og andre bitende småkryp på øya. Hørtes ille ut. Selv for en Finnmarking.
De skulle til Cambridge, der hun arbeidet som eiendomsmegler.
Etter knappe fem minutters haiking utenfor Cambridge, stoppet to stilige gamle damer mellom 70 og 85 år. Litt vanskelig å bestemme alderen. De er av typen med fres og sprut til langt opp mot de hundre, og nesten umulig å aldersbestemme. Hun var egentlig fra Skottland og hennes mann hadde sittet i krigsfangenskap sammen med to nordmenn. Han hadde arbeidet på et marinefartøy langs norskekysten rett får Tyskerne overtok. Hun kjørte meg nesten til sentrum. Fikk en lang liste med gode råd, adressen hennes notert ned på et hjørne av lokalavisa, og en sterk oppfordring om å sende julekort til jul, for hun hadde tatt opp en haiker for fem år siden og han sendte fortsatt julekort, noe hun virkelig satte pris på.
Helt vindstille, 35 grader varmt, og bortsett fra trafikken, helt stille. Så ut til at byen hadde siesta. Rosa bordell, en høyst uortodoks restaurant med det romantiske navnet Death by Choclate, og et imponerende antall sportsforretninger.
Har aldri sett noe sted med så mye sportsforretninger som i Hamilton. I tillegg vettuge forretninger med hensiktsmessig utstyr for friluftsliv. Ikke som mange av de norske, som handler mer om mote enn om sport.
Overnattet på sovesal på det lokale Backpackers. The Hedgehog — piggsvinet var navnet. Trivelig nyoppusset, lyst og gjestmildt sted. Eneste spesielle var en del vitser på oppslagstavla om bruk av hasj. Hasj, øl og brennevin er i mange miljøer rimelig likestilt her nede. Riktignok er det forbudt, men det kan dyrkes over alt. Hele året. Who cares?
Sov riktig lenge. Fra syvtiden om kvelden til åtte om morgenen. Tar derfor noen dager å komme inn i en ny døgnrytme. Det går seg til. |
Bok anmeldelse
Google Books
|
