|
| Breer og ekte vestlandLike greit det. Høyst usikkert om det blir jakt. Har vært i Haast i over en dag, og det viktige er å se mest mulig av landet. Blir med guttene til Fox Glacier. Vi snakker om det meste. Får frisket opp tysken for andre gang i dag. Føler faktisk at det går bra. Trodde at engelsken var bra, men de siste dagene er det stadig flere og flere ting man føler at man ikke får uttrykt. Nyanser, dialektord, slang og ordforråd er begrensningen.
Guttene kommer fra Frankfurt. Den ene studerer. Den andre er ferdig. De reiser rundt på øya en måned. Kommer fram at de har reist mye. USA, Australia og i Europa. Faktisk er de fleste man treffer erfarne vagabonder, nesten uansett hva slags budsjett de operer med. I løpet av kjøreturen ser vi mange titalls possums. Forskjellen på kiwi sjåfører og turistsjåfører er at kiwiene forsøker å plassere hjulene oppå possumene, mens turistene forsøker å unngå dem.
Ble satt av på et lite turisttettsted nedenfor Fox Glacier. En stor isbre ikke så langt fra Mt. Coock. Landets høyeste fjell med sine 3.754 meter. Høy musikk fra et hospits virker lokkende. Et orkester spiller, selv om klokka er nærmere ett. Et trettitalls backpackers og annen ungdom. Treffer ei svensk jente på en ettårs verdenrundt-reise. Noen engelskmenn tar kontakt. De kjente meg igjen fra bussen to dager før. Ingen jenter som vil eller kan danse swing. Direkte avvisende faktisk. Snakker en stund med en halvfull lokal snekker i femtiårene.Han forteller en lang historie om en attraktiv 22 år gammel jente som ble drept her i fjor. Hun var skarp i hodet og arbeidet med data. Visste for mye om narkotikadyrkingen og narkotikasmuglingen i området. Politiet henla saken som uforklarlig dødsfall, men han er helt sikker på at det var drap utført av narkofolk. I en havn ikke langt unna er det ikke tollere. Derfor er dette en stor innfallsport for smugling til New Zealand, ifølge snekkeren. Mannen var temmelig full, og han begynte å prate om det med en gang, uten egentlig å finne ut hvem jeg var. Kanskje det var fyllerør for å få oppmerksomhet og selskap. På den andre siden var det trolig noe i det, fordi andre jeg snakket med senere bekrefter at det også dyrkes marihuana i dette området, selv om det er det er nordøya som er det viktigste produksjonsområdet. La merke til at det var en fyr med litt spesiell utstråling som holdt øye med meg. Uvisst hvorfor.
Klokken har for lengst passert ett. Fikk egentlig ikke kontakt med noen interessante personer. Vandret ut i et boligfelt. Prat om narko skaper alltid en utrygg følelse. Det er store pengesummer, mye vold og frykt. Menneskeliv har nesten ingen verdi. Bare penger.
Overnattet på grusbakken bak legekontoret / helsestasjonene ved siden av kirka. Kvelden var klar. Stjernehimmelen et utrolig skue. Har aldri sett så mange stjernetåker før. I Norge ser man av og til Melkeveien. Her er Melkeveien som et tydelig belte. I tillegg er det et stort antall mindre stjernetåker som vi aldri få se i Norge. Sikkert fordi det er klarere luft her. Kanskje fungerer også breen som en luftrenser ved å kjøle ned luft med stor luftfuktighet som kommer inn fra havet, slik at det blir regn og yr som suger til seg støv og forurensing, og dermed klarer luften ytterligere.
Sover som en stein. Lite sandfluer. Våkner ved åttetiden. Tusler ned i sentrum. Frokosten består som vanlig av villsvinbiff og hvitt brød. I dag supplert med et par bananer, og halvannen liter Coca Cola.
Byen så ut til å eksistere rundt turismen knyttet til Fox Glacier. Hvordan kan det ha seg at vi ikke har slike turistsentra bygd opp rundt turistattraksjoner i Norge?
Det sto mange butikker ved siden av hverandre som alle annonserte med booking av opplevelser. Brevandring og helikopterturer var hovedproduktene, i tillegg til ordinært salg av suvenirer, klær og turutstyr.
Undersøkte behovet og jobbmulighetene innen guiding og veiledning innen brevandring, klippeklatring og isklatring.
—Ja, vi har slike behov, men det hadde vært fint om du hadde tatt kontakt før sesongen starter, for nå har vi ordnet oss og fått dekket behovet for denne sesongen, sa en vennlig herre bak bookingdisken.
—Om du kunne vært her en stund framover, kunne vi sikkert gitt deg jobb i år også.
Oppløftende. I rommet bak holdt et femtitalls turister på å iføre seg signalgul oljehyre, tykke regnbukser og beksømstøvler. De lastet opp i signalgule renoverte busser fra femtitallet, og var på vei til breen. Kanskje like greit å leve av å skrive og fotografere framfor å guide slike grupper. Det er neppe så altfor utfordrende og inspirerende etter den tiende turen.
Tuslet opp på DOC-senteret. Også her en meget bra utstilling, men ikke på høyde med den i Haast.
En interessant selkoloni nede på stranden, går det fram av aktivitetskartet. Gode forhold for fjellgeitjakt et stykke nord for Fox Glacier også. Vurderte litt å dra ned og se på selene, men det ville ta resten av dagen.
Tusler utpå veien, og etter 10 minutter stanser en gammel Ford Escort med en bilmekaniker fra Dunedin og ei førskolelærer fra Queenstown. De skal opp langs hele vestkysten til Hokitika. Første stopp er Franz Josef Glacier. Vi kjører langs en smal, vinglete grusvei. Først en parkeringsplass, så en kort sti opp til utkikkspunktet. Et le-tak med plakater som forteller oss hva vi ser herfra og breens bevegelser siden siste istid. Flott laget. Noen mennesker sliter med å trekke en flåte ut til elven med smeltevann. De skal rafte ned til havet. Sikkert en rik opplevelse, men isvannet holder neppe mer enn en grad eller to. Et par busser og et dusin bobiler, de fleste med tyskere, fyller opp parkeringsplassen. En strøm turister opp til begynnelsen av breen og advarselskilt om ikke å gå innenfor de avstengte områdene, er ellers eneste tilrettelegging og inngrep i naturen.
En knapp mil nedenfor bremunningen, på den andre siden av elva, sto en kirke vi besøkte. En liten søt gammel bygning fra begynnelsen av vårt århundre. Bak alteret var det et stort vindu i stedet for altertavle. Gjennom vinduet lyste breen og fjellene. Breen mot de bratte, snøkledde fjellene er så visst ingen dårlig erstatning for altertavle. I kirken var det også et maleri som viste utsikten gjennom vinduet for riktig lenge siden. Breen var mye større da.
Noen hundre meter lenger bort svingte vi innom DOC-anlegget. Det var i tre og passet bedre inn i landskapet og til den oppgaven det skulle fylle, enn bygningen i Haast. Utstillingen var også fullt på høyde med den i Haast. Disse DOC-husene er gratis å besøke, og noe av det bedre ikke-kommersielle ute i distriktene.
Ferden gikk videre gjennom det stupbratte terrenget. Mange steder var det neppe mer enn tre- fire kilometer fra havet til fjellrygger på 1.500-2.000 meter. Her dominerer de forskjellige geiteartene som er satt ut. Vanlig hjort er det også. Langs elvene er det tydelig at det kan komme voldsomme vårløysinger og regnskyll. Spor etter flom som hadde ryddet elvebreddene, var det over alt. I skrentene var det også store områder som vitnet om jevnlige jordras.
Etter hvert flatet landskapet ut, og fjellryggen gjorde en sving innover i landet, mens vi fortsatte langs kysten. Paret jeg haiket med ville ha en rast i Hokitika. Kan like gjerne høre om det er muligheter for jakt her. Hørte i noen sportsforretninger og ble vist til et sandwich-kjøkken med både take-a-way og eat here-fasiliteter. Ja, produktet er rett og slett brødskiver. Doble og enkle med alle slags pålegg. I tillegg har de frityrsteking og annen gatekjøkkenmat, samt kaffe og kaker. Langet innpå en cappuccino og et par tre kaker. Innehaveren av Westland Guiding Services, Stan Peterson, en kortvokst, firskåren fyr i midten av femtiårene, levde av denne forretningen og som jaktguide.
—Jeg kan gi deg referanser på en mengde nordmenn og skandinaver som har vært på jakt hos meg. Det er mest amerikanere, men opp gjennom årene har jeg hatt de fleste nasjonaliteter på jakt. Du er imidlertid kommet til feil årstid. Det er fra midten av mars jakten er best. Unnskyld meg.
Stan forsvinner inn bak disken for å ta i et tak igjen. På bordet midt i mot sitter en kjempesvær maori i tredveårene med sin ett år gamle sønn i armene og kona ved siden av. Overarmer som jeg har lår, og over 190 høy. Ikke rart engelskmennene brukte tid på å nedkjempe urbefolkningen her.
—Om du kommer senere, helst i mars-april, kan jeg ta deg med på jakt. Normalt bruker kundene mine to dager på å få resultater, men vi reiser inn for fem dager, for været er ofte ganske uberegnelig. Her skal man, i likhet med i Norge, ha all respekt for været, fortsetter Stan etter at det er blitt litt roligere igjen på kjøkkenet hvor de tre damene jobber.
Det ser ikke ut til å bli hjortejakt her heller, så det er like greit å sette kursen videre nordover. Får raskt haik med et par gutter. Vestkystens rykte av å være vanskelig for haikere, stemmer ikke i juletiden. Alle som har gitt transport, er turister, og det er mulig at saken ville vært helt annerledes utenfor høysesongen.
Fra neste by går ferden fra vestkysten til østkysten. Etter noen minutter svinger en Toyota Hi-Ace inn til siden. Det er en dame i midten av tredveårene, og hennes to døtre. Den ene er neppe mer enn tre måneder. Den andre fem, seks år.
—Har nylig flyttet ut fra byene, forteller hun.
— Vi har kjøpt et lite småbruk med litt jord, og vil leve mest mulig av det vi dyrker sjøl. Tjene penger på å selge biodynamisk produserte grønnsaker og frukt. Mannen min tar en del småjobber, men jeg er hjemmeværende på heltid. På grunn av at vi begge har vært syke mange måneder nå, har tidsskjemaet slått helt feil, men vi tar tiden til hjelp og står på. Tror vi skal få det til i løpet av noen år. Kommer kanskje ikke til å leve med så høy levestandard, men vi kommer til å ha det bra med oss sjøl. Det tror jeg helt sikkert.
Vi gjør en stopp for å handle i en kolonialforretning.
Ble satt av utenfor en bar. Tuslet inn og handlet noe som viste seg å være en kylling-baguette. Den smakte OK, men var dyr til New Zealand å være. Puben, som landsens puber flest, fortalte litt om bygda. Hest og trav opptok tydeligvis folk. Hjorte- og villsvinjakt også. Det hang gevirer og tenner flere steder på veggene. Store var de også. Utstoppede villsvinhoder av imponerende dimensjoner. Hjort med tolv tagger på geviret er ikke uvanlig her. I Skandinavia er det en stor hjort.
Etter halvannen time utenfor puben, begynte jeg å gå. Enda gikk det en time før det ble skyss. Den varte bare fem kilometer, deretter tuslet jeg i en halv time til et åpent, oversiktlig område, og ble stående der i mer enn en time. I løpet av den tiden passerte et femti-talls Hells Angels og fire, fem biler med medlemmer i. Ingen tvil om at de skaper uhygge. Kanskje en av grunnene til at det er så vanskelig å få haik nettopp her.
Til slutt stoppet en fyr i femti-eller sekstiåra i en rusten pickup. En skikkelig original. Tennene som var igjen, var brune eller svarte. Bilen var rusten. Selvironien hans var brutal. Vitsene makabre, men mannen var trolig helt normal. Bare svært sær, bestemt og spesiell. Vi kom følgelig fort på samme bølgelengde.
—Familien min kommer fra Christchurch. Moren min hadde det største huset i byen på den tiden, og vi var svært formuende. Han ramset opp en del av attributtene ved huset for å understreke at de satt godt i det.
—Hester er stolte dyr. Hvordan kan mennesker bare sende dem til slakt når de blir gamle, og de ikke lenger har bruk for dem?. Han ble stram i maska og så alvorlig på meg. Jeg har viet livet mitt til å drive et gamlehjem for hester. Nå har jeg 80 stykker gående fritt på gården. Den eldste godt over førti. En ponni, som døde i fjor, ble 56 år. Har hester i alle aldre. Har fått tre uker gamle føll og opp til 30 år gamle pensjonister. En del får jeg gratis eller prøver å overtale eieren til å gi meg. Andre må jeg kjøpe, selv om det er smått stelt med penger. Om vinteren kjøper jeg fôr. Ellers klarer de seg på egenhånd.
Vi passerer gården hans. I innkjørslene står det adgang forbudt, og huset ser litt slitt ut. På tunet og rundt huset går et titalls hester. På avstand ser de ut til å være friske og virker som de er i god form.
—Det er vanskelig å få haik her, så jeg kjører deg opp til landsbyen over åsen her borte. Originaler som meg og små bygdesamfunn går ikke helt bra sammen, men vi har funnet en måte å omgås på, selv om de prater mye dritt. Økonomisk klarer jeg meg på et vis. Hogger ved og selger, kjøper gamle ting, pusser dem opp og selger dem. Denne bilen har jeg lånt av en kompis ett par dager. De tok strømmen for to år siden, men det går bra uten. Fyrer og koker med ved. Ved å trikse og mikse, handle og lage ting og dyrke maten selv, har hestene og jeg det bra. Bruker ikke hestene til noe. De får gå der som de selv vil og ha gode dager.
Blir satt av inne i byen. Han har kjørt en mils vei, bare for å være hyggelig. Vil gjerne få besøke ham neste gang jeg kommer til området. Det er OK.
Tusler ut av landsbyen. De siste bitene villsvinbiff fortæres. Nå er det bare brød igjen.
Venter en time. Går en bit. Sitter en stund. Det er regnvær i anmarsj. Etter et par timers haiking kommer en bonde i en Mazda pickup. Kommer fem-seks km videre. De første regndråpene lager fregner på asfalten.
—Det har vært tøffe tak i landbruket etter at det ble slutt på subsidiene. Mange bukket under, andre klarte seg på håret. De med mye gjeld forsvant. Enda er det tøft. Naboen min til venstre her holder på å legge om fra sau og-storfekjøtt til melkeproduksjon. Det ligger salonriflepatroner i hanskerommet som du ser. Vi er nødt til å skyte unna possums for ikke å bli utkonkurrert av dem. Ja, nå skal jeg ikke lenger. Lykke til videre og godt nytt år!.
Enda halvannen time uten haik. Det er ikke mange biler som passerer heller. Her lever i alle fall vestkysten opp til sitt rykte. Det begynner å bli mørkt. Folk er meget skeptiske til å ta opp haikere når det er mørkt. Ganske naturlig. Det kommer regnskyer i horisonten. De bærer med seg mye mer enn det yret som er her nå. Da skjer det. En Toyota Hi-Ace stopper. En atletisk, maskulin, lyshudet og lyshåret mann i midten av tredveårene. To elvekajakker og et surfebrett fyller lasterommet.
—Kommer fra Christchurch i dag, og er på vei for å padle kajakk til over nyttår. Har noen kompiser som allerede er der, men fikk ikke tak i dem før jeg startet, så jeg vet ikke hvor mye vann det er i elven. Er forholdene for dårlige, reiser jeg til kysten og surfer. Jobber som bygningsarbeider og er selvstendig næringsdrivende. Kan ta fri så lenge jeg vil. Vi har ikke noen prosjekter på gang om dagen.
Regnet har begynt å strømme. Det renner i bekker nedover asfalten i alle bakker. Veien er svingete, smal og lite trafikkert. Flaks det ble haik, ellers ville det nok blitt en våt natt.
Ender opp i en liten, trivelig landsby. To puber, noen butikker og en campingplass. Den ene puben leier ut rom til 14 NZ$ natta på tre sengers rom, så jeg slår til. En trivelig pub. To jenter fra Dunedin sitter i et hjørne. Handler ei liters mugge med mørkt øl, og slår meg ned hos dem. Ølet smaker nesten som norsk vørterøl. Er rimelig tørst etter en lang dags venting, så ølet glir raskt ned. Jentene ser litt rart på meg. Skal han drikke seg full?
—Vi er på campingtur. Bor i telt på campingplassen en kilometer utenfor byen. Studerer psykologi på universitete, og venninnen min jobber i en førskole. Om to dager, nyttårsaften, skal vi på toppen av en høyde ved Abel Tasman, utenfor Nelson. Der er det stor dansefest med orkester og saker. I fjor var det 3.000 der. I år trolig det dobbelte om været blir bra. Kommer til å bli full fres. Mye stoned folk, og festing til ut i de små timer. Vi reiser til Nelson i morgen, og videre til Abel Tasman etterpå. Det er en del fine stier inne i nasjonalparken vi har lyst til å oppleve.
Det ble sent. Jentene dro til campingplassen. Jeg gikk på rommet å sovnet som vanlig som en stein. En dame i slutten av førtiårene og en mann sov også på samme rommet.
Avreise ved halv ni-tiden neste dag. Ingen vits å begynne å haike før det er blitt en del biltrafikk. Det begynte med yr, men slo snart over til sprutregn. Skiftet til Gore Tex-dressen og regntrekk på sekken. Regntrekket var tett, men vannet lekket inn på ryggsiden, slik at pass og flybillett ble våte, men ikke verre enn at de fortsatt var gyldige. Nå var det slutt på villsvinbiffen, og resten av brødet luktet ikke godt, så det ble kastet. Kjøpte noen bananer og en Pepsi til frokost. Ikke sunt, men godt.
Hvem vil ha en dryppende våt, vilt fremmed haiker med stor våt ryggsekk inn i bilen? Svært få, skulle det vise seg. Etter en halvtime ble det skyss med to karer som skulle på rafting.
—Vi så deg på puben i går kveld da du kom, vi syntes det var like greit å ta deg med et stykke. En fin dag for rafting. Elva er flomstor, og våt blir vi jo uansett.
Kom tre-fire mil av gårde. Ble satt av på veien som slynget seg i den tette jungelen. Heldig at det ikke finnes farlig dyr i dette landet. For her er det jungel som i en Vietnamfilm. Bushen ble skikkelig irrgrønn i det lave skydekket med det lunkne regnet som trengte ned over alt. Titalls og atter titalls biler passerte. Etter to timer stanset en liten Mazda stasjonsvogn med en våt bastard av en hund i baksetet. De skulle en knapp mil til en rasteplass.
Det var for kaldt å stå og haike, så det ble å gå noen kilometer i løpet av en times tid før en liten bil stoppet midt i en sving. De skulle til Nelson. Nå ble det en lang skyss for en gangs skyld. Hun var svært interessert i biodynamisk dyrking og hadde masser av urter og tørkede blomster liggende i vindusruta som luftrenser. Biodynamisk Wunderbaum. Bak setet var det glass. Noen med hull i lokket. Andre helt tette. Diverse urter og saker i alle sammen.
De to så ut som noe midt i mellom Flower Power People og typene med fotformsko og palestinaskjerf. Egentlig noe i retning av min type, så vi kom godt overens. Miljøbevisste var de også, og som han sa det:
—Landets Green & Clean image er et resultat av den geografiske plassering, snarere enn en bevist og målrettet politisk kurs. Her er det kapitalismens lover som rår. Ikke miljøhensyn uten profitt. Nyere forskning har vist at luftlaget sirkulerer mellom respektive poler og ekvator. Det er en av årsakene til at vi har så klar og ren luft. DOC får mindre og mindre penger for hvert år. De kanaliserer praktisk talt alt på informasjonshusene og utstillingene, og sier opp de som skal drive undersøkelser og feltarbeid. De lokale DOC-kontorene med utstillinger tjener landet penger på, fordi turisme er av stor nasjonaløkonomisk betydning. DOC-feltarbeid er i dag praktisk talt helt prisgitt gratis innsats fra idealister. I tillegg driver de fortsatt en ikke bærekraftig hogst. Utrydder urskog og lager enorme hogstflater. Når de planter, er det bare sterile monokulturer av de tresortene som gir kortsiktig best profitt. Staten tenker bare penger.
Blir kjørt til utkanten av Nelson. Svinger litt utenfor byen. Lettere å få haik derfra. Står allerede en haiker med stor skipssekk der fra før.
Tusler et stykke bortover veien og blir stående halvannen time før det blir lift. I parken midt imot holder noen unge folk på med en ny sport. Det er en liten vogn med tre hjul. Forreste hjul betjener føreren med begge bena. Armene bruker han til å styre noe som ser ut som en firkantfallskjerm på omlag en ganger halvannen meter. De to styrelinene mellom skjermen eller dragen og føreren i vogna er omlag 50 meter lange. Selv om han krysser opp mot vinden og bare kjører strekk på omlag 150 meter, kommer den lille vognen opp i hastigheter på kanskje 50 kilometer i timen. Skulle vært artig å ha prøvd en slik sak medvinds på en frossen sjø. Har hørt om at slike drager brukes til å seile havkajakker, men har aldri sett det.
Fyren jeg fikk haik med, skulle bare noen mil av gårde.
— Jeg forvekslet deg med naboens sønn. Det var egentlig eneste grunn til at jeg stoppet. Har vært i Norge for 20 år siden. Et fryktelig dyrt land. Var i lag med ei norsk jente. Var faktisk på nippet til å gifte oss. Men det ble ikke noe av.
Han kjørte et godt stykke forbi der han bodde. Stoppet og snudde utenfor en kafé hvor trailersjåfører raster. Spiste en pai, noen kaker og en is, skyllet ned med kaffe. Deretter ut på ny haiking. Dette med å haike har blitt rutine. Ikke noe å reflekterer over lenger. Vi er det tyvende århundredets internasjonale nomadefolk.
Etter en times tid stopper en ganske ny transporter. En slank mann i førtiårene, med velpleid utseende, er på vei et par timers kjøring i riktig retning.
Han er sjef på verkstedet der de jobber med en stor norskbygd tråler. Jobber sammen med flere nordmenn som har base i Nelson. Skipet er bare noen få år gammelt, men er dårlig vedlikeholdt, så han har fullt opp med arbeid.
—Treffer mange slags sjøfolk. Nordmenn er reale og greie. Polakkene er kanskje de beste. Står på, er til å stole på og gjør jobben 100%. Russere er greie nok, men jeg stoler aldri på dem.
Det begynner å pipe fra dashbordet.
—Denne bilen er importert brukt fra Japan. Alle slike biler har en varslingsanordning som begynner å pipe når bilen kommer over 100 km/t. Irriterende, men når jeg reiser alene, skrur jeg opp radioen slik at jeg ikke hører det. Japser, ja. Arrogante og nedlatende folk. De gir tydelig inntrykk av at de føler at de kommer fra et bedre og dyktigere land. At de er mer intelligente og bedre enn alle andre. Når de skal kjøpe fisk, må den være prikkfri. Ingen andre nasjoner er så vanskelige å selge fisk til som japanerne. Fisken som de tar med egne båter derimot, blir så dårlig håndtert, og leveres i så dårlig tilstand at den ikke kan selges her i landet. Nei, spar meg for japser.
Terrenget har flatet ut. Regnet har tatt slutt. Vi kommer inn i et nytt klimaområde. Nå med rike, varme jordbruksbygder, og om ikke lenge kan det se ut til at sola vil titte fram.
—Til helgen skal jeg ut på jakt med sønnen min. Han er blitt ganske interessert etter hvert, og det er artig å kunne gjøre ting sammen. Dattera er ikke interessert. Det er ikke så mange jenter som er det enda, men det kommer nok. Arbeidet mange år som yrkesjeger før jeg begynte med vanlig arbeid. Etter at hjorteoppdrett ble vanlig, sank kjøttprisene raskt til det ikke lønnet seg lenger. Hadde bra grisehunder en stund, men ikke nå lenger. Passer dårlig med de lange periodene til sjøs. Jakter med 30.06 og 243 Winchester. De fleste yrkesjegere bruker 243, men så er de også gode skyttere. Da jeg jobbet for Statsskog, fikk vi 222 gratis. Dermed brukte vi bare det kaliberet. Årsak? Ammunisjonen er billig for staten, og når hver mann ofte skyter over 100 skudd pr. dag, blir det fort mye penger av det. Da vi skjøt så mye, var vi et lag som desimerte bestanden av ville geiter. Vi bare skjøt, og lot ligge. Staten hadde regnet ut at det ikke lønnet seg å ta vare på kjøttet. For egen del liker jeg kjøtt av unge geiter, men butikkene får ikke solgt geitekjøtt til kostnadsvarende pris.
Bilen pep jevnlig, en slags bjellelyd.
—Jeg skal fjerne den jævla piper´n om det er mulig, sa han irritert.
Vi begynte å komme ut på det tørre, gulsvidde landskapet mot østkysten. Vindistrikt. På et kryss med et titalls haikende artsfrender stanset han bilen. —Du skal til høyre her ned mot Picton, takk for selskapet og godt nytt år.
Alle de andre backpackerne kom fra fergen i Picton. Jeg skulle motsatt vei. I krysset var det noen vinplanter, og et elegant hus murt opp av naturstein. Her var det smaksprøver og salg av lokal vin. Benkeplass til mange mennesker, så det blir nok også brukt til festligheter. Et glass vin kostet fem NZ$. Alt nytt må prøves. Ute i solen var det mange og tyve grader. For en kontrast til det etterhvert iskalde silregnet som dagen startet med. Masser av unge glade haikere her også. Lystig latter fra unge mennesker. Hvilke kontraster dette landet har!. Nesten som Finnmark, men på en annen måte.
Ved synet av en lyshudet, lett solbrent, barbent, turist iført grønne shorts, grønn skjorte og med grønn ryggsekk med norsk flagg, kunne ikke den første bilen motstå fristelsene til å svinge inn til kanten å ta ham på. En gammel Volkswagen buss.
—Kjente igjen flagget. Vi har hadde hatt en emneoppgave om Norge på skolen. I fjor var det en norsk utvekslingsstudent på en nabogård. Trivelig jente. Har også haiket omkring i Europa, så jeg tar alltid opp haikere. Synd at Norge er så dyrt at lavbudsjetturister som oss ikke har råd til å besøke dere, fortalte gutten i begynnelsen av tyveårene, med et frikete utseende. —Er på vei ned til Picton for å hente en kompis som har vært på juleferie i Wellington.
Vi snakket om løst og fast. At New Zealand hadde mye felles med Norden og at folket er lette å komme i kontakt med. Våre veier skiltes nede på kaia. Kom passe lang tid før ferja. Omlag to timer. Pussig nok. Fyren med skipssekken som jeg så haikende utenfor Nelson, kom inn i billettkøen samtidig. Vekslet noen ord om at det var pussig vi hadde kommet fram samtidig.
Spiste litt. Tuslet en tur ned i byen. Utleie av kajakk, båtturer, sjøfly. Her gis ikke turistene en sjanse til å få mugg i pengeboka. Noen av øyene har landstigningsforbud. Til en av disse øyene hadde DOC tilbud om en eksklusiv tur. Et spiseri hadde spesialisert seg på pannekaker. Ettersom man motstår alt, bortsett fra fristelser, varte det ikke lenge før husets spesialpannekake med alt tilbehør lå på tallerkenen klar til å høgges innpå, akkompagnert av en kopp cappuccino. Pannekaken var som pannekaker flest med krem, syltetøy og is. Veldig godt, men ingen stor kulinarisk nytelse.
Tiden for innsjekk nærmet seg. I avgangshallen kom fyren med skipssekken bort.
—Du, jeg skal også til Auckland, til kjæresten min og familien hennes. Har en van i Wellington, så om du kan spytte i litt bensinpenger, kan du bli med. Det er snakk om 25-30 NZ$.
Det er nesten 800 kilometer. Når i så fall Auckland i morgen tidlig. Fyren så litt rokka ut med langt tovet hår, og det stemte bra med at han var musiker i et heavy- metal band. Litt ustelt i klesveien, men ellers virket han real og tilstrekkelig rett fram, så svar:
—Ja.
Høyttaleranlegget gir melding om at vi kan gå om bord. Har ryggsekken med. De var så hardhendte med bagasjen, så jeg tok den med på ferja over. Nå vil de imidlertid ikke slippe meg ombord med ryggsekken. Forklarer at det er data- og fotoutstyr i den for 25.000,-. Flere ukers notater og skriving, samt masser av eksponert film. Sikkerhetsvakten, som ser ut som en pensjonert polititjenestemann, ser surt, men forståelsesfull på meg:
—Du får gå og snakke med sikkerhetslederen på kontoret nede.
Sikkerhetslederen, en feit formell fyr i midten av femtiårene, ser ikke det minste forståelsesfull ut.
—Har du utelukkende data-og fotoutstyr i sekken? Kan du ikke ta ut dette og bære det separat? Du må forstå at vi har regler å forholde oss til. Om du får lov, blir det et rush. Da vil alle ha sekkene sine om bord. Svarer ham først saklig.
Men etter hvert begynner han å kverne på de samme argumentene. Forstår at slaget er vunnet. Blir bare stående og vente. Ser vennlig og forståelsesfullt på ham, men sier ingenting. Snart kommer han til å miste tiltroen til sine egne argumenter og gi meg lov. Joda, uten at jeg har sagt noe, og etter at han har gjentatt seg selv et halvt dusin ganger. Snur helt om.
—Prøv å unngå å vekke oppmerksomhet når du går om bord, sier han fortrolig.
På vei om bord i ferja kommer et par bort. De hadde overhørt samtalen, og syntes sikkerhetssjefen var vel sterkt opphengt i lover, regler og bestemmelser. Det er kanskje en av de få mentalitetsforskjellen mellom engelskættede og oss nordboer.
Båten var stappfull, slik ferjer gjerne er i høysesongen. Alle slags mennesker og hudfarger. Også en større motorsykkelklubb fra Christchurch. Utseendet var halvsivilisert. De fleste med piggsveis og tatoveringer, men de forholdt seg rolig. Var stappmett etter pannekaker og andre kaker i Picton. Hadde en lang natt foran oss i bil til Auckland. Gikk derfor på soldekket for å sove, men fikk bare slumret litt.
Vel på land bekostet kompisen drosje hjem til ham. Han hadde en ille rusten 15 år gammel Toyota Hi-Ace som brukte nærmere en liter olje på ti mil, men den virket. Han bodde i en stor leilighet sammen med kjæresten. Hadde diverse småjobber på kafeer og bensinstasjoner. Kjæresten prøvde å komme seg opp som klesdesigner. Var akkurat ferdig på skole, og sitter nå hjemme og syr. Leiligheten var enkel og romslig. Ved siden av telefonen lå propagandamateriell for å gjøre salg og bruk av marihuana lovlig. I Auckland var det også flere oppslag som argumenterte for akkurat det.
Vi lastet opp sengetøy, to tykke madrasser og noen andre eiendeler, før ferden gikk ned til bensinstasjonene for å fylle olje. Bilen er en skikkelig rustholk. Øya er omgitt av hav, luftfuktigheten er stor og temperaturen er høy. Rust hører tydeligvis til på biler i dette landet.
—Kjører helst om natta. Mindre sjanse for å bli stoppet av purken da. Har nemlig ikke betalt årsavgift på bilen. Om vi blir stoppet, blir bilen umiddelbart avskiltet både på grunn av det, men også som følge av den tekniske tilstanden. Fattern, han bor i Auckland, har lovet å se på den mens vi er der, og sette den i forsvarlig stand igjen. Kjekt med fedre som kan skru.
På glassdøra inn til bensinstasjonen står skilt om at det er adgang forbudt iført motorsykkelhjelm eller med skinnjakke med motorsykkelklubbmerke. Det er en del problemer med ran.
Kursen blir satt nordover, og bare noen mil utenfor byen er det politikontroll. —Har du på deg beltet?.
Beltet er på. Også her er det bot for ikke å bruke bilbelte. Heldigvis blir vi ikke vinket inn. Ellers hadde nok ferden stoppet her. Bilen bruker nærmere to liter bensin på mila. Normalt skulle den brukt under literen. Et kraftig lysglimt inne i en småby. Hva var det? Fyrverkeri, sprengstoff, lyn? Lysglimtet hadde kraftig rødskjær. Da kommer han på det. Vi hadde over 70 km/t i 50-sone. Fartskamera. Par tusen i bot venter om en måneds tid.
Vi stopper ofte for å fylle bensin og motorolje. Klokken to vil ikke øynene holdes åpne lenger. Kryper bak i lasterommet på de tykke madrassene. Åpner først vinduet, for bilen har kraftig eksoslekkasje. Den er ille når man sitter foran. Verre er det bak. Det kan gi sterk hodepine. Får maksimalt med gjennomtrekk, og får ikke problemer i det hele tatt. Litt kaldt for sjåføren kanskje, men bak er det tykke dyner. Sover til fem. Da er det lyst. Får med de siste milene inn til Auckland, hvor vi skilles øverst i Queen street ved syv tredve-tiden.
Nå er det så mye notater på Atari PC`en at det ville være idioti ikke å ta en sikkerhetskopi. Eneste sted med utstyr for slikt er hos Dick Smith. Håper å slippe med bare å kjøpe diskettene som det skal sikkerhetskopieres på, men nei. Den samme firkantede fyren er der som sist. Når bjella i kassa klinger, viser LCD-displayet 127 NZ$. Det er enheten som trengs for å overføre informasjonene til en PC, samt 10 disketter av beste kvalitet. PC`en får jeg låne gratis. Betjeningen kan ikke stort om bruk av PC. Systemteknikeren er på ferie, og det er kun han som kan med data. Likevel går det greit. Denne monokulturen er av og til OK. PC`ene og programvarene er identiske med den vi bruker i Pasvik.
Sikkerhetskopiering over på fire disketter gikk greit. Fyren i butikken er korrekt og formell, men også hyggelig. Han hadde selv reist omkring i Sentral-Asia et halvt år med kjæresten, og la ut om turen i flere minutter. Før jeg forlot butikken, kom han også med en del gode tips om hva som er severdig på den nordre del av Nordøya.
Ut av byen
Det er nyttårskveld. Klokken er ti om formiddagen. På tide å komme seg nordover og finne en av disse strandfestene hvor store folkemengder feirer nyttår i lag. Har hørt om dem både i Norge og her nede.
Ulovlig å haike på motorveien, så det er om å gjøre å få haik på hovedgaten som passerer nederst i Queenstreet. Dårlig respons. Tusler et stykke videre. Fortsatt dårlig respons. Stikker like gjerne innom en spesialbutikk i fisk. Japansk betjening og japansk butikk. Sushi og en rekke andre spesielle saker, men også ørret, laks og haneskjell. Mye fristende og spennende. Ferske fine råvarer og akseptable priser. Trenger egentlig bare gode venner og et kjøkken i tillegg til en slik butikk.
Et kvarter senere ble det skyss. Som Anquetil sa, fyren som arbeidet med grønnsaker. Han som sto for transporten fra Norsewood til Wellington:
—Det finnes en del maorier som har det vanskelig og er i konflikt med samfunnet, og det finnes en del som er virkelig fine mennesker.
Dette ekteparet så ut til å være blant de sistnevnte. Kjørte en stor Grananda med henger, og var på vei hjem for å dra på hytta helt nord på øya om et par dager. De skulle ut av byen, men ikke helt forbi motorveien. Likevel kjørte de dit. Ga adressen til en farm der det var nyttårsfeiring, og et kart med adresse til hytta hvor de ville være neste uke. Måtte endelig komme og besøke dem. Moderen hans var så treg med å pakke, derfor kunne de ikke reise i dag. Ellers kunne jeg få sittet på hele veien.
Tuslet gjennom det lille tettstedet. Det var fullstendig trafikkork på veien. Så ut som om hele Auckland skulle på nyttårsfeiring nordover. I kanten av byen lå en innbydende liten kafé, eller tea-room som det kalles her. Det var en høy hekk rundt. Svalende trær inne i hagen og en liten veranda med stoler og små bord. En rekke forskjellige haner og diverse prydfugler spankulerte omkring som dekorasjon. Stedet så ut til være eid og drevet av en kvinne. De tekniske løsningene og atmosfæren virket feminine i sin design. Sikkert mye gode kaker, var min innskytelse. Joda, til cappuccinoen ble det en del kaker. Like greit å sitte her og skrive og tenke, som å stå i veikanten og beundre trafikkorken og inhalere eksos. Hanene spankulerte omkring på altanene mellom husmødre som tok en pust i bakken før nyttårsbarbecuen. En staselig hane med stor ildrød kam og kobberglinsende halsfjær sank sammen i knehasene, tok sats og hoppet opp på gelendret der den fortsatte inspeksjonen. Mellom trærne i hagen gikk en ung påfugl å lette etter spiseligheter.
Litt rastløs blir man jo. Klokka er snart tolv, og det er nyttårsaften. Vil gjerne finne en strand med skikkelig feiring før kvelden. Den femte bilen som passerer, stanser. Trafikken glir lettere nå. Baksetet er fullt av fiskeutstyr. Han er femtifem, med en svær kulemage og minst 50 kilo overvekt, selv om han neppe er over 160 cm høy. Snakker fisking og er svært ivrig på å vise meg omkring. Vi svinger av hovedveien og ut på en stor halvøy midt imot Auckland.
—Når det ikke er trafikkork, er det en halvtimes kjøring til byen. Derfor er det mange som jobber der og bor her. Mange byfolk flytter også ut hit når de pensjonerer seg. Her er stille og rolig og godt utbygd hjemmehjelpsordning, eldresenter, og det er forholdsvis trygt å leve her.
Vi kjører ned på et grøntanlegg. Det er reist et telt der. Griller settes opp, og nyttårsfeiringen forberedes. Vi kjører opp på åsen og ned på den andre siden, til en stilig havn med omlag 500 båter. Her er alt fra enkle snekker til statussymboler til mange millioner. Det er rent, grønt og stilig. Bommer og vakter sørger for å styre trafikken til og fra, slik at bare de rettmessige eiere får tilgang til båtene.
—Har du tid til å bli med hjem til oss? Kona ville synes det var svært hyggelig. Hun har vært på ferie i Norge i sin ungdom mens hun var au-pair i England.
Jeg er på vei hjem fra byen. Har handlet for over 100 NZ$, og det bare i svivler, ringer og stålfortommer. Ikke en eneste krok eller sluk. Ja, alt koster.
Vi kjører inn gjennom en bom. Passerer en rekke fartsdempere. Han vinker til mannen i vaktbua, som smiler og hilser tilbake. —Vi har kjøpt dette sommerhuset sammen med min far. Bor her store deler av året faktisk. Området er inngjerdet, og han vi vinket til i bua der borte, følger nøye med. Derfor sjelden noe problem med at ting forsvinner eller folk som lager bråk. Oppe i den gule hytta der borte bor vi. Skal bare stikke opp og se om hun har stått opp enda.
Blir sittende og se utover en liten dal med en mengde hytter på 20-30 kvm og noen campingvogner som eierne har snekret et lite uthus foran, som et permanent fortelt. Nede i bunnen av dalen er det en gressplen med en platting på, og en stor vegg bak. På veggen vises filmer om kvelden. Lekeapparatene i kanten av plenene brukes av et titalls barn. Plattingen brukes sikkert til dans og grilling.
—Joda, du kan bare komme opp, min nye venn kommer ned.
Den enkle hytta med ett rom på størrelse med en Moelvenbrakke og en veranda er trivelig, og forteller at de lever under enkle kår. En reise-TV står på med sport. Konen, som er like omfangsrik som mannen sitter og hekler.
—Er dere klare for lunsj?, spør hun og begynner å smøre brødskiver.
Etter noen minutter får vi hver vår tallerken med en 20 cm høy stabel brødskiver. Nesten som i tegneserien Dagobert.
—Vi fikk begge sparken fra jobbene våre for to år siden. Jeg jobbet i televerket, og ble overflødig, sammen med et stort antall tusen andre under den store omstruktureringen som landet har vært igjennom.
—Jeg jobbet også i et stort konsern i en bra jobb, men det hjalp lite da hele divisjonen jeg var i ble sanert over natta, forteller hun. I dag lever vi på arbeidsledighetstrygd, og får bare nok til å betale mat, husleie og strøm. Om vi ikke hadde hatt oppsparte midler, ville vi bare kunne sittet hjemme og eksistert. Ikke gjort noen ting. Heldigvis hadde vi en del oppspart, så vi klarer oss brukbart enda en stund, forteller hun, og fortsetter med hvor fint hun hadde det da hun besøkte Norge som ung pike på begynnelsen av femtitallet.
—Jaså, har du oversatt en av bøkene til Jens Ploug Hansen. Traff ham på en av reisene kona og jeg var på borte i statene. Trivelig fyr. Jeg har også hatt med flere skandinaver ut på mine fiskereiser, som jeg nylig startet opp med her. For noen uker siden kjøpte jeg en stor snekke som er under oppussing, og som skal bli vårt nye levebrød.
Han hadde fått trykket opp visittkort med firmanavn, telefon og mobiltelefon. Sikkert også brevhode og saker. Husker det godt. Visittkort var også det første jeg fikk laget da jeg begynte for meg selv i -87. Typisk for oss etablerere. Først visittkort og brevhode. Deretter begynne man å strukturere og jobbe.
Fikk se bilder av stoltheten, og se ekkoloddet og diverse andre raffinerte saker som var kjøpt inn til framtidig inntekts ervervelse.
Han viste meg også et nummer av landets sportsfiskeravis, som kommer ut hver fjortende dag på et femtitalls sider med fargeillustrasjoner. Der var fire, fem sider med annonser for konkurrerende foretak som tar med sportsfiskere ut. Bedriftene var spredd over hele landet, men likevel så det ut til at han var på vei inn i en vel etablert og organisert bransje. New Zealand har en million sportsfisker, og i tillegg et voldsomt antall turister. Mange kommer utelukkende for å fiske. Hans fortrinn så ut til å være at han har mange kontakter, har reist verden rundt på sportsfiske, og har mye lokalkjennskap og fagkunnskap. Da gjenstår det etter min vurdering staheten til å holde ut og viljen til å stå på.
—Her skal du se, slik kommer annonsen min til å se ut, og peker entusiastisk på en enkel annonse uten bilde, den kommer til å stå på trykk fra og med neste nummer. Han holdt på å gjøre hobbyen sin gjennom et langt liv til yrke. Barna er voksne, og livets tyngste utgiftsposter og materielle fordringer er unnagjort. Egentlig skal det ikke så mye til for at de to vil lykkes. En fyr sa en gang:
—Om du gjør hobbyen din til yrke, mister du ofte gleden med begge deler.
Håper dette paret også finner en måte å skille mellom hva som er nødvendig og matnyttig jobb, og hva som er glede og fritid.
De tok meg på en siste sightseeing ut på en høyde med oversikt over et av deres smultronställen, som svenskene kaller det. En flere kilometer lang sandstrand med bra fiskemuligheter for surfcasting og solbading. Deretter en mils kjøretur ut til hovedveien igjen. Hele tiden underholdt de med hva som var verdt å se, og refererte egne opplevelser. De formelig nøt å være turistguider. Og jeg nøt å være turist.
—Vi setter deg av her. Nå er du bortenfor flaskehalsen ut av Auckland. —Her flyter trafikken lett, som du ser. Ha en fin tur videre, og som sagt, får du ledig tid på veien tilbake er det bare å ringe, så tar vi deg ut på en havfisketur. |
Liker du disse nettsidene?
Gi noen kroner slik at de
kan bli enda bedre
Dette nettstedet er
laget av pairboka
Friluftsliv året rundt
Bestill boka fra
forfatteren her
ISBN nummer:
9788292520017
Bestill boka fra
din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen
Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark
bokhandel Bok&Media Bok
anmeldelse Google |
