|
| Haik med hjemmelaget bobussNeste tur varte nesten fem timer. En buss, trolig fra femtitallet, bygd om som bobuss. I døråpningen lå øverste del av motorblokka å slang. Reserve tydeligvis. Vegg og gulv var kledd med tepper. En elektrisk komfyr, en vedovn, soverom, oppholdsrom, kjøleskap og kjemikalietoalett. Bussen brukte neppe under fire liter på mila, men sikkert en trivelig sak å bo i. Oppussingen var ikke gjort med nennsom hånd eller av utsøkte komponenter. Inventaret ga inntrykk av å være slitesterkt og budsjettvennlig. Han tok opp alle haikere langs veien. Sjåføren og eieren var en fyr på omlag 40 og hans 10-11 år gamle sønn. Igjen dette med utseende. Tatoveringer, langt hår, lurvete klær. Et utseende som ville fått mange i Norge til å rynke på nesene. Her nede har mange en mer tilfeldig livsførsel og folk er tydeligvis ålreit, selv om de ser mer frikete ut enn vi er vant med. Turen gikk til et par mil utenfor Christchurch. På en måte er det gratis å haike. På den andre siden representerer det en viss risiko. I mindre grad faren for overgrep, men mer det at noen av de man haiker med har biler som er i dårlig teknisk stand. Eksempelvis denne buss. Så gammel som denne er, er det store sjanser for at den tekniske standen ikke er som den burde. Dessuten er den bygd om, slik at dersom vi krasjer, kommer vedovnen, kjøleskapet, tomflasker, kjemikalieklossett og verktøy framover i stor hastighet. Disse vil med stor sannsynlighet knuse oss, selv om vi skulle overlevd selve kollisjonen. I tillegg er det en del skarpe metallkanter etter en del ombygging. Selvfølgelig kan man si nei til å haike med gamle biler, men ofte er det folk i gamle biler som tar opp haikere. På bussen var vi fem haikere. En fyr med et lugubert, men vennlig utseende, som jeg ikke snakket med. Et australsk par som hadde vært i Abel Tasman nasjonalpark på havpadling og nå skulle tilbake til fjellområdene på mer klippe- og isklatring, så snart jenta var blitt frisk etter sin skade i benet. De gikk av bussen etter et par timer. Den siste fyren hadde grunnfag i biologi, og arbeidet med kartlegging og registreringer på en øy i Abel-Tasman nasjonalpark. En jobb jeg godt kunne tenke meg. Nå var han på vei hjem til familien i Christchurch. Piece of Cardboard Nå var det bare et par mil igjen til dagens endepunkt. Handlet en bred tusj, rev av en bit papp av en tomkasse, og skrev Cristchurch i pappens fulle bredde. Den var ikke til mye nytte, for før jeg hadde rukket å begynne å haike, tutet en bil som hadde rygget ut bak ryggen min. De skulle halvveis til byen. — Det står et fartskamera et stykke nede i veien. Noe jævla dritt. Før var det bare purk som kjørte etter en, men jeg har aldri stoppet for en purkjævel før. Ikke skal jeg begynne med det nå heller. Disse fartskameraene er noe dritt. De måler hastigheten med laser, og tar et bilde av bilen med registreringsnummer, sjåfør og hastigheten oppgitt på bildet. Bilen hadde over 140 hester, og både fører og bil så ut til å kjenne denne sideveien godt. Siste etappe inn til sentrum var med et par som selv hadde vært på haiketur rundt i Europa, og som alltid tok opp gamle kollegaer. Sentrum av Christchurch var som en annen storby lille julaften. Folk som sang i gatene, hektisk julepynting og stor handleaktivitet. Gikk med norsk flagg på ryggsekken. Kjente brått en hånd på skuldra. Farens hans bodde i Tapau og var fra Bergen. Han snakket fortsatt med Bergensdialekt. Selv hadde han vært på ferie i Bergen og det var ikke måte på hvor fint og flott dette landet er. Fant deretter en meget stor våpenforretning. Så store har vi dem ikke i Norge. Det var det aller meste av hva man kan tenke seg innen våpen og ammunisjon. Etter en stund ble jeg litt kjent med noen av folkene, og de anbefalte Haast på vestkysten av Sørøya som ett av de bedre stedene for hjortejakt. Der er det både bushjakt og jakt på det åpne stupbratte fjellet. Jakt fra bakken, eller fra helikopter. Ja det er faktisk tre måter å jakte på i New Zealand. I store innhegninger, fra helikopter eller på bakken slik vi er vandt med. I tillegg kan du jakte med kraftige lyskastere fra bil om natten. Etter å fått noen tips i våpenforretningen var det å finne en backpacker som huset folk fra Nord-Norge. Ikke en eneste nordmann var det der. Imidlertid hadde resepsjonsdamen på det ene stedet tilbrakt ett år på gymnas på Hønefoss. — Et kaldt og dyrt land, men utrolig flott. Jeg trivdes kjempegodt og hadde det utrolig fint. Hun kom fra en sted halvveis til Queenstown. Der hadde hun to hester. Vi ble sittende å prate en times tid. Livskunstner og kokke Fikk låst inn sekken, og tilbrakte resten av kvelden sammen med en rødhåret, meget selvstendig og bestemt amerikansk dame. Hun var i midten av førtiårene og bodde på backpacker-hospitset til hun neste dag skulle sette kursen mot Queenstown. Der ville hun arbeide som baker en måneds tid for å spe på reisekassa. Var på New Zealand i fjor vinter også, og ble da kjent med noen mennesker som drev et bakeri. I år kom hun tilbake for å jobbe hos dem en stund, for så å farte videre. Foretrekker cider framfor øl. Det er sterkt som eksport, laget av epler, og er som en mellomting mellom øl og vin.Vi drakk tre respektive cider i løpet av kvelden. — Jeg var gift en del år med en bygningsingeniør. Vi bodde i en stor moderne buss med alle fasiliteter. Forholdet tok slutt, og siden har jeg livnært meg som kokke på en hesteranch i USA. Hver høst koker jeg for en rik amerikaner mens han er på storviltjakt ute i bushen. Det blir lange dager, men godt betalt. Hun gikk ut i den grønne bakgårdshagen og pakket sammen det kremmerhusformede enmannsteltet sitt. Det var blitt vått i løpet av en fottur i Abel Tasman nasjonalparken. — Jeg går skogsturer og fjellturer på egenhånd. Tar hvert vinter tre til seks måneder fri og reiser omkring i verden. Dette er min andre tur på New Zealand. Et fantastisk land. Gjestfrie folk, og utrolige muligheter for fotturer i bushen og i fjellene. Trives godt med å gå alene, men jeg er litt redd for å gå meg bort, og av og til litt engstelig for å campe alene, men det har gått bra så langt. Touch wood. Klokken var blitt mange. Jeg fant en dyp skygge inne i en privat hage og tilbrakte natten der. Det var kloss inntil en hekk av noe med mye torner på. Fruktene eller konglene fra denne hekken hadde også torner. Sikkert beregnet på å feste seg til pelsen på dyr, og på den måten spre seg over store områder. Ubehagelig å ligge på var de i alle fall. Sto opp klokken syv, og kom i farta før noen i huset hadde stått opp. Drakk noen kopper gratis kaffe sammen med den amerikanske damen. Hun forsvant til bussen, og jeg gikk en time ut av byen for å komme til hovedveien og begynne å haike. Det var et kart inne i brosjyren for byen. Likevel klarte jeg å gå feil, om enn bare en halvtimes ekstra gange. |
Liker du disse nettsidene? Gi noen kroner slik at de kan bli enda bedre Dette nettstedet er laget av pairboka Friluftsliv året rundt Bestill boka fra forfatteren her
ISBN nummer: 9788292520017
Bestill boka fra din bokhandler her Bokkilden
Natur
Magasinet Vossevangen Libris HaugenBok Norli BokKlubben Libris Studia Gnist Ark bokhandel Bok&Media Bok anmeldelse Google |